Norsk Psykologforening

Barn og traumer

Tine Jensen, spesialist i barne- og ungdomspsykologi, PhD/forsker

07. april 2016 (endret 12. april 2021)

Mange barn og ungdommer erfarer ting som gjør dem redde, krenker dem eller får dem til å føle seg hjelpesløse.

Noen vokser på situasjonen og opplever hendelsen som inngangsport til nye og sterke sider ved seg selv. Andre opplever at hendelsen har satt seg i kroppen eller i tankene: Som vedvarende redsel for at det fæle vil skje igjen, som en tanke om at man er ødelagt for alltid og ting aldri vil bli det samme som før. Eller som skyldfølelse eller tap av tillit til andre mennesker.

Mennesker reagerer veldig forskjellig, og det er ingen riktige eller gale måter å reagere på.

Fordi barn og ungdommer reagerer forskjellig, snakker vi om «potensielt traumatiserende hendelser». Potensielt traumatiserende hendelser kan både være seksuelle overgrep, mishandling, voldsopplevelser, å være vitne til vold mellom foreldre, katastrofer, ulykker, plutselig død av nære familiemedlemmer, krigs- og flyktningrelaterte opplevelser.

"
Mennesker reagerer veldig forskjellig, og det er ingen riktige eller gale måter å reagere på
"

Også noen typer mobbing på skolen kan ha traumatiserende virkninger. Kroniske sykdom med mye smerter og skremmende sykehusopplevelser kan også føre til traumatisering.

Les også

Hva er traumer og traumebehandling?

Slike hendelser er overveldende fordi de kan true barnets følelse av trygghet og selvverdi og føre til vedvarende opplevelse av fare og hjelpeløshet.

Hvordan traumatisering kan komme til uttrykk i ulike aldersgrupper

Barndomstraumer antas å være spesielt alvorlig fordi de virker inn på barns utviklingsprosesser. Symptomene kan vise seg på ulike måter avhengig av barnets alder. Mange symptomer som man typisk ser hos barn etter traumer, er normale for barn i noen aldre, slik som søvnvansker hos spebarn eller liten evne til oppmerksomhet og sinneutbrudd hos små barn. Jo yngre barnet er, jo mindre spesifikke kan symptomene være. Studier har vist at tidlig og alvorlig stress kan påvirke hjernens utvikling. Det er viktig å vite at hjernen påvirkes hele tiden av våre erfaringer, og at den er flink til å reparere seg.

Det viktigste er at barn som lever i skadelige miljøer oppdages og kommer i trygge omgivelser hvor de kan få hjelp til å komme i et godt utviklingsspor.

For spebarn og førskolebarn har separasjonsangst, fobisk angst, raseriutbrudd, sengevæting, hyperaktivitet og søvnvansker blitt rapportert etter traumer. De kan gå tilbake i utvikling og for eksempel plutselig ville sove i foreldrenes seng eller nekte å leke alene. De kan ha vansker med å regulere følelser. Følelsen av utrygghet kan utfordre evnen til å knytte seg til andre, særlig hvis betydningsfulle voksne, av ulike grunner, ikke kan hjelpe dem forstå og fortolke følelser.

"
Følelsen av utrygghet kan utfordre evnen til å knytte seg til andre
"

For barn i barneskolealder kan man se tegn på atferdsvansker og opposisjonell atferd, hyperaktivitet og sosiale vansker. De kan virke overdrevent opptatt av egen og andres sikkerhet og virke engstelige. Eldre barn kan reflektere mer over sine egne handlinger og ansvar. De kan derfor oppleve mer skam og skyld enn yngre barn. De kan rapportere om fysiske helseplager, for eksempel magevondt og hodepine, og rapportere om konsentrasjonsvansker og nedsatt læringsevne.

I ungdomstiden er identitet, vennskap og løsrivelse fra foreldre særlig utfordrende. Traumatiserende erfaringer kan påvirke disse utviklingsprosessene. Ungdommer kan være særlig opptatt av ikke å bli oppfattet som annerledes og velge å trekke seg tilbake fra venner og familie. Etter katastrofer kan de utvikle separasjonsangst, og dette kan forstyrre dere utvikling mot selvstendighet. Det kan oppstå skolevansker, og mange utvikler hevntanker og endringer i oppfatningen om verden som forutsigbar, og mennesker som gode, noe som øker følelsen av utrygghet.

Barn og ungdom kan altså utvikle alvorlige nevrofysiologiske-, emosjonelle-, sosiale- og psykologiske vansker etter traumatiske hendelser. De kan utvikle depresjon, atferdsvansker, psykoser, rusavhengighet, spiseforstyrrelser og symptomer på posttraumatisk stress diagnose (PTSD).

Posttraumatisk stress diagnose (PTSD)

Symptomene som ofte viser seg etter traumatiske hendelser, og som knytter seg til PTSD er: gjenopplevelse, unngåelse, negative endringer i tenking og humør, og endring i aktivering

Gjenopplevelse omfatter påtrengende minner, repetisjonslek, skremmende drømmer, dissosiative reaksjoner (flashbacks), intense eller vedvarende ubehagelige følelser i situasjoner som minner om hendelsen, og fysiologisk reaksjoner i møte med påminnere. For barn kan gjenopplevelser skje i form av lek.
Unngåelse handler om aktivt å unngå «indre» traumepåminnere som traumerelaterte tanker og følelser eller «ytre» traumepåminnere som mennesker, steder, aktiviteter og situasjoner som minner om det som har hendt.
Negative endringer i tanker og humør omfatter: vansker med å huske viktige aspekter ved hendelsen(e); vedvarende negative antakelser om seg selv eller verden; vedvarende negative traumerelaterte følelser som redsel, anger, skyld og skam; tydelig minsket interesse for viktige aktiviteter; følelse av fremmedgjorthet; vedvarende innskrenket følelsesliv.
Endring i aktivering og reaktivitet som begynte eller ble forverret etter hendelsen(e): irritabilitet eller aggressiv atferd, selv-destruktiv eller skjødesløs atferd, årvåkenhet, skvettenhet, konsentrasjonsvansker og søvnvansker.

Hvem er i risiko?

Det er en rekke risikofaktorer som kan si noe om hvem som utvikler vansker eller ikke. Risikofaktorene er hendelsens alvorlighetsgrad, personlighet og tidligere vansker. Å ha vært utsatt for flere traumer, spesielt i kombinasjon med omsorgssvikt, øker risikoen for symptomutvikling.

"
...tiden etterpå og hvordan man blir møtt av andre, kan ha stor betydning for barnets utvikling
"

Det ser ut til at tiden etterpå og hvordan man blir møtt av andre, kan ha stor betydning for barnets utvikling. Etter at mange norske barn og familier ble rammet av tsunamien, så vi for eksempel at de aller fleste klarte seg bra, og vesentlig bedre enn dem som ble værende igjen i rammede områder.

En forklaring kan være at hendelsen vakte positive responser fra omgivelsene, innebar lite skam og at barna kunne komme tilbake til gode sosiale strukturer som barnehage/skole, fritidsaktiviteter m.m. Dette gjorde at mange kunne gjenoppta normale aktiviteter nokså raskt. Når hendelser innebærer tap av menneskeliv, vil imidlertid alltid pårørende være i en særstilling siden mange sorgprosesser kan ta tid og føre til alvorlig funksjonstap, også for barn.

God sosial støtte er viktig for mennesker som har opplevd tap eller traumatiserende hendelser. Men det å oppleve at en har god sosial støtte er ikke til hjelp om man ikke tar den i bruk. Det kan derfor være nyttig å kjenne til mulige barrierer mot å ta imot hjelp. Etter massakren på Utøya ble disse barrierene studert hos overlevende. De fleste opplevde stor støtte, men en del rapporterte at de vegret seg for å ta i bruk støtten fordi:

De var redd for at andre var lei av å høre om det
De tenkte at andre hadde nok med seg selv og de ikke ville belaste dem,
De ville ikke at andre skulle tro at de var opphengt i det og
De forventet ikke at de som ikke hadde vært der, kunne forstå dem

For foreldre, venner, lærere, og terapeuter eller andre som forsøker å hjelpe til etter traumatiserende situasjoner, kan det være nyttig å vite at noen vegrer seg for å ta imot hjelp og utforske hvordan denne vegringen kan overvinnes.

Gå til videoer og artikler om andre temaer

Den første tiden

I den første tiden er det mye omgivelsene kan gjøre for å forebygge senere vansker. Det er viktig at hjelpen tilpasses slik at den ikke forstyrrer, men heller støtter opp om den «naturlige helingsprosessen» de fleste mennesker gjennomgår. Hjelperens strategier i den akutte fasen bør ha som formål å bidra til fem overordnede mål:

Å sørge for trygghet
Skape ro
Legge til rette for god sosial kontakt med andre
Legge til rette for mestring
Formidle håp

Behandling hvis problemene fortsetter

For noen vil slik tidlig støtte ikke være nok til å hindre at vansker utvikler seg, og de vil trenge psykoterapi. Det er i dag mange metoder som det er forsket på, og som kan vise til gode behandlingsresultater . Felles for de fleste av disse er at de bygger på en grundig vurdering av barnets vansker, ressurser og utvikling. Intervensjonen tilpasses barnets og familiens problematikk. Kjernekomponentene som ser ut til å gå igjen i de fleste kunnskapsbaserte metodene er:

Gi barnet og familien god informasjon om traumer og sammenhengen mellom det som har hendt og barnets vansker
Å arbeide med å forstå og redusere barnets og familiens stressreaksjoner og plager
Å hjelpe til å forbedre følelsesregulering og håndtering av redsel, angst og sinne
Å styrke mestring og opprettholde hensiktsmessige hverdagsrutiner
Å snakke om det som har hendt og endre uhensiktsmessige tanker
Hvis relevant – arbeide med sorg og tapsopplevelser
Jobbe sammen med foreldre med å forsterke foreldreferdigheter
Å sørge for sikkerhet og trene på å gjenkjenne og håndtere risikosituasjoner

Traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT)

En modell som inneholder disse komponentene er traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT). En norsk studie har vist at barn som mottar denne behandlingen får raskere bedring av sine plager enn de som mottar ordinær terapi. Også foreldre opplevde metoden som hjelpsom.

På bakgrunn av resultatene skal TF-CBT tilbys i Helsevern for barn og ungdommer over hele landet. Mer enn 200 terapeuter og over halvparten av landets BUP’er for foreløpig med i dette arbeidet. Oversikter over hvilke BUP tilbyr denne behandlingen kan fås på nkvts.no.