Psykologspesialist Hanne Netland Simonsen forteller om vanlige reaksjoner på vold i nære relasjoner og hvorfor det kan kreve svært mye å bryte ut av et voldelig forhold.

Mange voldsutøvere vil forklare volden ved å fremstille partneren som provoserende og vanskelig å leve med. Også mange voldsutsatte vil akseptere en slik forklaringsmodell. En slik forståelse av vold i nære relasjoner undergraver sannheten om at volden er utøverens ansvar. Den undergraver også at vold er alvorlig og farlig. Mange utsatt for vold i parforholdet, opplever å ikke bli trodd og kan føle seg ansvarliggjort for volden partneren deres utøver. Noen betviler også sin egen virkelighetsoppfatning. God kunnskap om normale reaksjoner på vold er viktig, for å forstå hva den voldsutsatte trenger, og for å kunne gi adekvat hjelp. 

Hver fjerde kvinne i Norge har vært utsatt for vold eller trusler om vold viste en undersøkelse gjennomført av NIBR og NTNU i 2005. Samme undersøkelse viser at 1 av 10 kvinner har etter fylte 15 år vært utsatt for voldtekt. 20 prosent har vært utsatt for voldtektsforsøk. I 2014 kom den andre omfangsundersøkelsen på vold og voldtekt i Norge utført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Denne viser at like mange menn (16,3 prosent) som kvinner (14,4 prosent) rapporterte om mindre alvorlig partnervold noen gang i løpet av livet (kløpet, klort, lugget eller slått med flat hånd). 

"

Både kvinner og menn trenger et hjelpetilbud

"

Langt flere kvinner enn menn hadde vært utsatt for alvorlig partnervold (sparket, tatt kvelertak på, banket opp). 2/3 av både kvinner og menn som var utsatt for alvorlig partnervold var også utsatt for kontrollerende atferd fra partner. Undersøkelsen viser også at 9,4 prosent av kvinnene og 1,1 prosent av mennene hadde opplevd voldtekt. Halvparten av kvinnene som rapporterte voldtekt, hadde opplevd voldtekt før fylte 18 år.  

Både kvinner og menn trenger et hjelpetilbud. Forskningen i Norge og internasjonalt er imidlertid tydelig på at kvinner i størst omfang utsettes for den alvorlige og livstruende volden, der liv og helse er i fare. Denne artikkelen vil ta utgangspunkt i kvinners situasjon. 

Reaksjoner på vold

Når vi utsettes for vold, er vi først og fremt orientert mot å sikre overlevelse. Typiske reaksjoner er uro, skvettenhet, nummenhet, forstyrret tidsopplevelse, fokusert oppmerksomhet og selektiv persepsjon. Mange mennesker utsatt for vold utvikler på sikt symptomer på posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD), angst og/eller depresjon. 

Se også

• Å være utøver av vold i nære relasjoner
• Hva er traumer og traumebehandling
• Barn og traumer

Forsvarsmekanismer

Vi har fire forsvarsstrategier når vi møter farlige og/eller livstruende opplevelser: Kamp-, flukt-, frys- og underkastelsesreaksjoner (1). En voldsutsatt som har et aktivert kamp- eller fluktsystem, vil være anspent, vár på omgivelsene og vil kunne virke oppjaget og urolig. Hun eller han vil også kunne streve med å følge logiske sammenhenger, planlegge, tenke ”fornuftig” og ta imot beskjeder. Biologisk sett øker kamp- eller fluktresponser sjansene våre for å overleve fordi de setter oss i stand til å handle raskt (2). I mange situasjoner er imidlertid verken flukt eller kamp mulig. Mange voldsutsatte forteller at de først kjempet mot, men ga opp da de skjønte at faren dermed økte. 

I slike tilfeller aktiveres frys- og underkastelsesreaksjoner hos den voldsutsatte. Frysresponsen kan sammenlignes med reaksjonen dyr har når de ”spiller død” for å bli minst mulig skadet hvis de utsettes for jakt. Underkastelsesresponsen sikrer at skadeomfanget begrenses. 

• Finn en psykolog der du bor

Dissosiasjon                                                                                                                            

En vanlig reaksjon på vold kan være dissosiasjon. Dissosiasjon innebærer at den aktive, tilstedeværende oppmerksomhet kobles ut, og at oppmerksomheten splittes. Dissosiasjon er en konsekvens av at vi ikke klarer å ta voldshendelsen inn over oss; den overskrider vår mentale kapasitet. Minnene fra hendelsen blir fragmenterte og blir dermed ikke del av den ”vanlige” hukommelsen. Deler av den er tydelig, andre deler utydelige eller vanskelig tilgjengelig. Dissosiasjon beskytter oss mot overveldende sanseinntrykk, men den kan også bli en belastning (3). 

Informasjonen og inntrykkene er ikke borte; de er ”lagret” andre steder i kroppen og hjernen enn de delene vi bruker når vi henter frem dagligdagse opplevelser. Den voldsutsatte kan oppleve å ”huske dårlig” eller klarer ikke plassere de ulike hendelsene i tid. Den voldsutsatte kan virke ”uberørt”, selv etter svært alvorlige hendelser. I samtaler vil man kunne oppleve at voldsutsatte blir fjerne, kan bli vanskelig å få kontakt med og har problemer med å følge med på det som blir sagt. Dette er normale reaksjoner på unormale hendelser(4).

"

Alvorlig voldsutsatte mennesker kan opptre på måter som «sett utenfra» kan synes merkelige

"

Psykologisk nedbrytning

I litteraturen er det på flere måter belyst hvordan mennesker kan brytes ned under vold, fornedrelse, overgrep og tortur, og at dette kan ha alvorlige konsekvenser for selvbilde, identitet, følelser og atferd (5). Leonore Walker (1984) beskrev hvordan kvinner som hadde blitt utsatt for langvarig og alvorlig voldsatferd led av lavt selvbilde, apati og hjelpeløshet, depresjon og andre mentale lidelser. Walker brukte begrepet; "lært hjelpeløshet" (6) for å forklare hvorfor så mange voldsutsatte kvinner ikke forlater voldsutøver. 

• Se flere videoer om psykologi/psykisk helse

Alvorlig voldsutsatte mennesker kan opptre på måter som «sett utenfra» kan synes merkelige. Noen kan være veldig opptatt av at de selv har ansvaret og skylden for volden. Walker hevder at dette er et resultat av en form for "hjernevask" hvor opplevelse av virkeligheten er blitt formet og forstyrret i forholdet gjennom vold og psykologisk nedbrytning. Flere av de voldsutsatte kan fremstå som relativt likegyldige og følelsesflate/frakoblet, spesielt i lys av hva de har blitt utsatt for. Dette kan sees på som en form for "bedøvelse" av seg selv for å orke å gå gjennom hverdagen. 

Voldens dynamikk

Voldssirkelen (7) beskriver hvordan mange kvinner opplever at volden i et parforhold går i syklus. Etter den første voldsepisoden i et forhold opplever kvinnene ofte at volden etterfølges av noen ”hvetebrødsdager”, der utøveren kan være angrende, love at det aldri skal skje igjen, og kan vise kjærlighet og hensyn. Denne perioden kalles gjerne reparasjonsfasen, og den kan variere i lengde. Noen beskriver at denne perioden blir kortere og kortere, og at volden blir mer alvorlig. Etter en periode med ro og noe mer trygghet, opplever mange av kvinnene at spenningen øker (kalt spenningsfasen, se illustrasjon).

Voldssirkelen

Voldssirkelen er noe også barna som lever med vold i familien kjenner seg igjen i. Barna blir også en del av voldssirkelen, og finner sine overlevelsesstrategier.

I spenningsfasen beskriver kvinnene og barna ofte at de merker at det er noe som bygger seg opp. Mannen kan blant annet virke mer irritabel, mer oppfarende, mer kritisk og/eller mindre villig til å se sitt bidrag til krangler. Kvinnene og barna beskriver hvordan de i denne perioden bruker ulike strategier for å roe ham ned.

Ofte fortsetter spenningen likevel å bygge seg opp, og mange av kvinnene og barna beskriver at de opplever denne perioden som svært belastende. Belastende fordi de går på ”eggeskall” og venter på ny vold; de vet bare ikke når den kommer. Det er i denne fasen noen beskriver at de kan velge å  «provosere” mannen bevisst fordi de ikke orker å gå rundt i spenningen; de orker ikke vente, orker ikke være på vakt, orker ikke lenger å passe på hva de sier og gjør.

"

de går på ”eggeskall” og venter på ny vold; de vet bare ikke når den kommer

"

Når den fysiske volden har skjedd vet de at de kan slappe av litt til det bygger seg opp på ny. Samtidig er den psykiske og latente volden til stede hele veien. For kvinnen og barna går all energi med på å forholde seg til disse fasene (7). 

Ambivalens

Møte med voldsutsatte preges av at mange strever med ambivalens. Voldsutsatte kan i det ene møte fortelle om volden, og at hun ser at barna lider under dette. To uker senere kan situasjonen være snudd, og den voldsutsatte kan komme og fortelle at nå går det fint hjemme hos oss.

"

Å bryte ut av et forhold preget av vold kan kreve svært mye

"

Det å bli utsatt for alvorlig vold i et parforhold, er så overveldende at ønsket om å beskytte og ta vare på barna kan for en del voldsutsatte komme på kollisjonskurs med behovet for å beskytte seg selv for å overleve mentalt og fysisk (8). En del voldsutsatte vil trenge hjelp for å gjenopprette fokuset på barna; deres behov og sikkerhet. 

Hvorfor går hun ikke?

Å bryte ut av et forhold preget av vold, kan kreve svært mye. For mange er dette en lang prosess.  I utgangspunktet er det viktig å ha med seg at en kvinne utsatt for vold ikke blir i forholdet fordi hun er en spesiell type kvinne, men fordi hun har blitt utsatt for noen ekstreme erfaringer som skaper bestemte bindinger og hindringer (9). Det er sterke psykologiske mekanismer som inntreffer når man blir utsatt for fare i en relasjon der man skal kunne søke trygghet og kjærlighet (10). Disse mekanismene kan bidra til at det er vanskelig å bryte ut av et voldelig forhold, i tillegg til de vanlige faktorene som gjør det vanskelig å bryte ut av forhold for alle mennesker. 

Håp om endring og oppreisning

Flere som er utsatt for partnervold forteller om håpet knyttet til endring og drømmen om at partneren en dag skal bli voldsfri, eller bli som da paret først møttes. En del voldsutsatte forteller at de blir i forholdet for å få en oppreisning. Den ønskede form for oppreisning er da gjerne at han tar ansvar for hva han har gjort, og viser endring (11). 

Redsel og sikkerhet

Noen voldsutsatte blir i forholdet på grunn av redselen for at truslene og volden mot dem og deres kjære vil bli enda mer alvorlig dersom de bryter ut. Vi vet at kvinner er spesielt utsatt for vold i bruddsituasjonen. En del menn truer med enda mer alvorlig vold dersom hun forlater ham. Her kan også trusler om selvmord og trusler om ikke å få se barna være en del av den psykiske volden kvinnen lever i.

"

Mange frykter at partneren kan gjøre noe med barna dersom de ikke er til stede

"

I noen tilfeller vil det å bryte ut av forholdet faktisk innebære fare for å bli drept. Det er viktig å forstå at det kan ligge helt konkrete sikkerhetsmessige grunner til å bli hos en mann som utøver vold (12).  

Barn

Mange sier at de frykter at partneren kunne gjøre noe med barna dersom de ikke er til stede. Andre kan beskrive at de ikke kan forlate partneren fordi barna trenger en far, og at det å bryte ut av forholdet kan oppleves som et svik mot barna. Det kan være bedre å bli, og dermed ha en viss kontroll over barnas situasjon, enn å bryte ut og ta sjansen på å måtte sende barna fra seg til en mann hun ikke stoler på, er redd for, og som har truet og skadet henne (13). 

Økonomiske/sosiale/familiære forhold

Noen voldsutsatte beskriver presset fra øvrig familie på å holde sammen som par til tross for volden så stort, at muligheten for å gå fra partneren for noen kan virke svært begrenset. En del kvinner fra storfamilie-kulturer kan fortelle om skammen man som skilt kvinne ville påføre hele familien. Andre kvinner kan fortelle om den økonomiske og sosialt vanskelige situasjonen et brudd ville medføre. Dette gjør at det å bryte ut av forholdet kan oppleves svært vanskelig. 

Skam

Skammen over å bli utsatt for vold, og den psykiske smerten og isolasjonen det ofte medfører, kan bidra til at den voldsutsatte velger å bli i forholdet. For mange er det et stort tabu å fortelle at en blir utsatt for vold. Flere beskriver at volden er en hemmelighet man har levd med i mange år. Dette bekrefter også mange barn som lever med vold i familien. 

Ingen bør leve med partnervold

Ingen skal finne seg i vold fra en partner. Vold dreper kjærlighet. Vår erfaring er at den som utsettes for vold og barna som lever med vold i familien, trenger å snakke med noen de kan være trygg på.

"

Ingen skal finne seg i vold fra en partner

"

Dette kan være en i familie, en venn, fastlegen, helsesøster, psykolog, familiekontor eller andre. Hvis faren er akutt vil det beste være å ringe politiet og oppsøke det lokale krisesenteret. Der kan de også støtte og hjelpe den voldsutsatte til å finne videre hjelp og tiltak for å beskytte henne og barna. De vil også kunne gi råd til den voldsutsatte om hjelpetilbud hvor man kan finne ut av vanskelige tanker og følelser i forhold til det som har skjedd. Politi og barnevern er også viktige hjelpeinstanser som kan kontaktes. De har økt sin kompetanse om vold i nære relasjoner de senere årene. 

Vold er farlig, og mange mennesker blir alvorlig skadet eller dør som følge av familievold hvert år i Norge. Alarmtelefonen for Barn og Unge (116 111) er en døgnåpen telefonlinje for Barn og Unge som lever med vold/utsettes for vold/ overgrep, eller ikke får den omsorgen som alle har krav på. Nettsiden dinutvei.no er også en nyttig nettportal om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep som driftes av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).  

Hjelpetilbud

Voldsutsatte kan ha behov for hjelpetilbud knyttet til sikkerhet, egne traumereaksjoner, gjenreisning av omsorgskapasiteten og tryggheten i hverdagen, medisinske forhold, praktiske utfordringer, grensesetting, avlastning og bevisstgjøring på hvordan barna er blitt påvirket av volden.

Svært ofte vil en trenge hjelp fra flere. Noen trenger beskyttelse. Dette kan krisesenter og politi hjelpe med. Fastlegen eller sykehus kan dokumentere skader.

Relevante hjelpetilbud å kontakte kan være:

Fastlegen, helsesøster, familievernkontor, barnevernet, distriktspsykiatriske senter (DPS), kommunepsykolog, privatpraktiserende psykologer, Alternativ til Vold kontor flere steder i landet , Senter for Krisepsykologi i Bergen , Modum Bad Traumepoliklinikk  og dinutvei.no.  

Mange  familievernkontor  i Norge har i de senere årene lagt spesiell vekt på kompetanseøkning knyttet til tema vold i familien. Flere kontor driver grupper og behandlingsopplegg for både voldsutsatte og -utøvere. Barnevernet i Norge har også styrket sin kompetanse om vold i nære relasjoner, og om barn som lever med vold i familien. 

Det kan også være aktuelt å ta kontakt med krisesenter eller ovegrepsmottak.  Krisesentrene  tilbyr ikke kun akutthjelp. Krisesentrene kan også fungere som en rådgivningsinstans og har et samtaletilbud som kan benyttes av kvinner som ikke bor på sentrene. 

Fortsatt har ikke Norge et godt nok utbygd tilbud til voldsutsatte og barn som lever med vold i familien. Dette bør være et viktig satsningsområde fremover.

Oppfordringen er å ikke stå alene, men oppsøke hjelpeapparatet som finnes.  

1. Levine 1997; van der Hart et al. 2006; Ziegler 2002
2. Levine 1997; Rotschild 2000
3. Benum 2006
4. Traumepoliklinikken Modum Bad Oslo, 2014
5. Herman, 1992
6. Seligmann 1975
7. Walker, 1979, 2000)
8. Walker 2000
9. Eriksen, 2006
10. Askeland et al. 2002
11. Vatnar & Bjørkly 2008; Cavanagh 2003
12. Vatnar & Bjørkly 2008; Cavanagh 2003
13. Davies et al. 1998
14. Askeland, Strand & Sætre 2002