Storm er 5 år, og min sønn. Han har det ved seg at han sjeldent går fra et punkt til et annet, når han beveger seg i verden. I alle fall ikke i den forstand som vi voksne legger i det når vi snakker om å «gå» målrettet og fram til et sted. Storm tripper på tærne, bøyer, plukker, veiver, stopper, hopper og ruller seg bortover gulvet. 

Han danser.

Du skjønner, det er i dansens natur – ulikt gangen – at målet med bevegelsene ikke nødvendigvis er å” komme fram”. Nei, vi danser for å nyte bevegelsene på veien over dansegulvet. Slik ser jeg min sønn der han danser seg gjennom hverdagen. En ekte livsnyter. Full av vitalitet, bevegelse og utforskningstrang. Beskyttet av barndommens uskyld og lett på tå.

I de stundene hvor jeg ser – virkelig ser – Storm danse, blir jeg ofte grepet av hvor vakkert dette barnet er. Samtidig knuses hjertet mitt litt. 

"

Han vil betale prisen jo lenger han lever

"

For mens jeg kjenner denne enorme gleden over å observere sønnen min, kjenner jeg ofte en stikkende tristhet. Kanskje knyttet til midlertidigheten ved det hele. Barnet mitt vil miste sin uskyld til verden, som alle andre barn gjør, etter hvert som han får plassert erfaringenes tunge steiner til sitt livs byrde. Han vil oppleve urettferdighet, svik, ansvar og skade. Han vil betale prisen jo lengre han lever.

Jeg vil legge noen steiner på skuldrene hans selv. Fordi jeg ikke er perfekt, fordi jeg er hans far. Den som lever livet uten å bli tynget av det, dør ved fødselen. Som pappa kan jeg bare håpe at Storms styrke vokser med belastningen, og at han vil greie å danse seg langt inn i voksenlivet. Samtidig vet jeg at akkurat disse øyeblikkene der jeg ser barnet Storm danse, vil ta slutt,. Jeg har med andre ord blanda følelser til det hele. 

Følelser i bunn og grunn

I psykologifeltet har vi en slags enighet om at vi har noen grunnfølelser, altså følelser som er universelle og medfødte på tvers av kulturer. Alt ettersom hvem du spør, vil det typisk variere mellom 4-8 av disse grunnfølelsene. Teoriene spriker noe med forskningen. Tanken er uansett at grunnfølelser utviklet seg som overlevelsesresponser til miljøet, via våre forfedre over tusenvis av år. Evolusjonen skjenket oss med grunnfølelser som sinne, redsel eller avsky med direkte og adskilte nervebaner for å reagere kjapt og automatisk med atferd som var viktig for vår overlevelse. 

"

....grunnfølelser utviklet seg som overlevelsesresponser til miljøet, via våre forfedre over tusenvis av år

"

Spesielt i utviklings- og tilknytningspsykologien har grunnfølelsene fått en viktig rolle, med en bred enighet om at en av hovedingrediensene i sunn psykologisk utvikling er hvordan foreldre klarer å anerkjenne, navngi og romme barnas følelser.

Foreldrekurs som trygghetssirkelen og lignende program bruker ofte forklaringsmodeller med grunnfølelser når de snakker om hvilke følelser vi mennesker har. Det samme gjelder undervisningsopplegg til barn- og ungdom, slik som psykologisk førstehjelp , som ofte brukes som universell forebygging . Blant annet inn i skolen. Det skilles også mellom gode og vonde følelser i de fleste psykologiske undervisningsprogram som er populære i Norge i dag. Kanskje tydeligst illustrert i psykologisk førstehjelp gjennom fargene rød og grønn. 

De komplekse følelsene

Det snakkes mindre om blandede følelser, eller komplekse følelser. Det er kanskje ikke rart, det er jo som navnet tilsier, komplekst. Grunnfølelsene er både tilstede hos spedbarn og dyr. Følelser som nostalgi, hat, takknemlighet eller ærefrykt (for å nevne noen) er ikke påvist hos verken spedbarn eller dyr. Dette tyder på at komplekse følelser også har mye å gjøre med utviklingen av vårt tankeliv, og ikke har like direkte og adskilte nervebaner som grunnfølelsene. De er heller ikke universelle.

Det er for eksempel ikke alle som kjenner på Schadenfreude, eller dens motsetning (og mindre kjente) Mudita . I tillegg er det slik at komplekse følelser ofte innebærer følelser som intuitivt ser ut til å være rake motsetninger, slik som tristhet og glede. Spørsmålet om man kan kjenne to motsettende følelser på samme tid debatteres av de lærde, men mye tyder på at ja – det kan vi. For eksempel viste denne studien  at folk som så filmen Livet er herlig , flyttet ut av studiehjem eller fullførte college rapporterte følelsen av å være både trist og glad på samme tid. 

Forståelse, aksept og visdom

Jeg og min kone har funnet ut at vi ofte kjenner på noe av det samme, i øyeblikk hvor Storm danser – og funnet et slags måte å formidle dette til hverandre. Hånden på hjertet, gestikulert hjerte som eksploderer (eventuelt faller ut av brystet og ned på gulvet). Ikke det mest vitenskapelige, men en slags felles forståelse. Det finnes også de som har tatt seg bryet å gå mer vitenskapelig til verks. I følge denne studien  er følelsen vi deler kanskje best beskrevet som Poignancy, som det ikke finnes noe godt norsk begrep for.

Det stammer fra det franske gamle begrepet poindre, som betyr «å stikke eller svi». Poignancy er beskrevet som en følelse som består av en blanding av glede og tristhet som oppstår i møte med (eller i forventningen av) slutten på noe emosjonelt meningsfylt. 

Definisjonen av poignancy er kanskje i overkant kompleks, men sånn er vi mennesker. Å akseptere og være bevist på følelsenes kompleksitet er viktig fordi du bruker mer informasjon enn du normalt ville. Informasjon som hjelper deg å forstå deg selv bedre, og hva du trenger. Det er viktig at vi tar inn over oss. Mange mennesker går rundt og tror de burde ha én følelse til noe eller noen, som når vi «liker» noe på Facebook. Jeg har sittet ovenfor mennesker som skammer seg fordi de kjenner på noe annet enn lykke som nybakte foreldre. Eller lykke generelt, i verdens lykkeligste lykkeland. Men folk er generelt sett ikke så svart-hvite.

"

Mennesker har en tendens til å bli mer åpne for komplekse følelser etter hvert som de blir eldre

"

Mennesker har en tendens til å bli mer åpne for komplekse følelser etter hvert som de blir eldre .

Samtidig blir de mindre nevrotiske, kjenner mindre negative følelser og har mer stabile positive følelsestilstander. Det er en generell regel om hjernen vår som går slik; «what fires together wires together», det vi bruker vokser sterkere. Mange eldre har med andre ord en visdom som vi kan lære av. Åpenheten for det fulle følelsesaspektet ser ut til å gi dem et mer avslappet forhold til egne følelser. Mye tyder på at villigheten til å kjenne på blandede følelser er en av nøklene til å håndtere negative livshendelser, at det påvirker i hvilken grad vi lar oss stresse opp av følelser og i hvilken grad vi opplever følelser som ubehagelige.

Godtvondt og vondtgodt?

For meg selv, er tristheten som følger gleden når jeg ser Storm danse noe jeg forsøker å se som en berikelse av opplevelsen. Den understreker på en måte hvor meningsfylt og vakkert jeg synes det er. Det er litt godtvondt. For andre kan det å slippe til gleden ved samholdet i familien under en begravelse være det som slipper lyset inn i sorgen og gjør det hele litt mer vondtgodt.

Veien til god psykisk helse handler i mindre grad om å føle seg bedre, heller enn å faktisk føle bedre. Med andre ord, hvordan vi utvikler emosjonell intelligens.

Derfor burde vi kanskje snakke mer om de komplekse følelsene?