Takk for gode refleksjoner Rune.
Trodde jeg var første leser siden det ikke var noen kommentarer, men så ser jeg at innlegget er datert 29.sept. Synd at du ikke har fått flere kommentarer. Savner både tilbakemeldinger og en god diskusjon i forlengelsen av dette innlegget.
Samfunnspsykologisk Forum Vest har invitert til fagsamling i Bergen om dette temaet 6.november. Vi ser behovet for å diskutere temaet - ikke så mye OM psykologi skal inn i skolen, men mest om HVORDAN.
Hva kan og bør vi gjøre lokalt - og nasjonalt - hvis vi skal lykkes med å gjøre barn og unge enda bedre i stand til å mestre livene sine.
Jeg er enig med deg i at det er en viktig distinksjon mellom kunnskap og handling, men tror det er en god stund til vi får for mye av noe av dette i skolen. Den største utfordringen er nok overføring fra kunnskap til handlinger og ferdigheter, både hos lærerne og hos elevene.

Håper mange leser bloggen din, og gjerne at flere kaster seg inn i diskusjonen :-) og jeg er helt enig i at åpenhet er viktig - men det er jaggu ganske skummelt også ;-)

Snublet over bloggen. Interessante refleksjoner, fikk lyst til å komme med en liten tilbakemelding:)
Stusser over at du innledningsvis fastslår at du ikke kunne vært mer enig i artikkelen om at elever bør utsettes for god psykologi heller enn å lære om den, men jeg opplever at du i din egen tekst gjennomgående argumenterer for at også opplæring/psykoedukasjon er svært viktig - noe jeg i såfall er veldig enig i.
Hver mnd. er det dessverre 6 - 7 unge menn som tar sitt eget liv i Norge. Disse er tilsynelatende vellykkede på de fleste viktige områder av livet, men har gjerne det til felles at de ikke takler motgang. Denne trenger heller ikke nødvendigvis være stor, men de har ikke kunnskap om eller et begrepsapparat inne til å takle det.
Jeg jobber som psykiatrisk sykepleier i Sunndal kommune og hadde, i forb. med verdensdagen for Psykisk helse, sammen med Mental Helse forberedt en tematime til både ungdomsskole og videregående skole hvor en ung mann ville komme og fortelle hvordan han hadde taklet store og dramatiske hendelser i livet (stor brannskade og 22.juli). Opplegget var gratis for skolene, men begge takket nei.
Hvorfor er det slik at man i skoleløpet har fokus på fysisk helse (gym) ukentlig, mens den psykiske helsa nærmest er et ikketema?

Takk for to veldig hyggelige tilbakemeldinger, Jogeir og Svein!

Innlegget ble skrevet i september, Svein, men publisert på nett først nå samtidig med at psykolgforeningens nye nettsider ble lansert. Av den grunn er innlegget datert 29/9. Når det gjelder den noe spissformulerte overskriften, Svein, så er ikke overskrift og ingress mitt verk. Som det fremgår av blogginnlegget, så mener jeg altså ikke at man overhodet ikke skal undervise barn og unge om psykisk helse. Min bekymring er imidlertid at en satsing på psykisk helse i skolen vil ta fokus vekk fra andre vikige tiltak (bedre barnehager, tiltak mot mobbing i skolen, forebygging av fødselsdepresjoner, godt-samlivs-kurs, videreutdanning av lærere, etc.) som vi enda ikke er i mål med.

Hei Rune!
Flott at vi får en debatt - hva skal dette faget inneholde?
I de siste åra ser vi at åpenhet og kunnskap om psykisk helse virkelig har kommet i fokus. Kanskje bør vi nå få debatten på hvilken type åpenhet er det vi skal ha? Spesielt ut ifra at mye av den åpenheten vi ser nå kan bidra til å opprettholde tabu og fremme holdninger om at "psykisk uhelse" er medfødt, da den snakker om smerten som kommer til uttrykk og mindre om hva som ligger bak.

Debatten bør ikke handle om hvorvidt vi skal ha det, men hva som skal inn og hvor. Barn og unge bør for eksempel kunne si noe om "hva er ikke et godt nok hjem". Når vi snakker om rus bør vi snakke om det å vokse opp med foreldre som ruser seg - ikke bare om rusens effekter, og hva som kan skje når ungdom ruser seg selv. Når vi snakker om vold bør vi snakke om vold i hjemmet - ikke bare om vold mellom unge, blind vold, mobbing og krig. Når vi snakker om psykisk helse og psykisk sykdom må vi snakke om relasjoner - og hvordan det kan påvirke barn å vokse opp med foreldre med psykiske vansker. "Vi er våre relasjoner" er ei bok som står på leselista mi, og dette MÅ også opplæringen til barn og unge tydeliggjøre. ACE-studien kunne vært et fint utgangspunkt for å vaksinere dagens unge og fremtidige generasjoner.

Og bare en ting til: selvfølgelig skal ikke et slikt fag fokusere bare på det negative, så kunnskap om positiv psykologi bør også inn! Psykologien skal både hjelpe med uhelse og fremme god helse, ref.Seligman. Fant forleden smartoppvekst.no som virka veldig kult på dette.

Hei Jannicke

Jeg er helt enig med deg i at barn har godt av å lære om hva som ikke er et godt nok hjem. Og det er for så vidt flott om de kan lære om det på skolen. En bekymring er at man ved å outsource psykisk helse til skolen paradoksalt nok kan ende opp med å frata foreldre ansvar for å skape et godt nok hjem. Sett psykisk helse på skoleagendaen, så er det problemet løst, liksom... Check.

En helt annen problemstilling jeg ikke kan se at noen andre har tenkt på er: Skal man få karakterer i dette nye psykologifaget på skolen? Man kan undre seg omkring hva karaktersetting vil gjøre med elevene i ett sånt fag, hvor målsettingen egentlig er forebygging av psykiske problemer.

Hei, så fint lese om disse svært betydningsfulle innleggene her. Både Og er min mening, altså at; lærerene fra grunnskolen og oppover bør integrere både sin teoretiske og erfaringsbaserte menneskelige kunnskap om psykologi. Og formidle sin kunnskap på sitt forhåpentligvise unike kloke vis i elevmøtene som en regelmessig undervisning kan bidra til. Her kan nettopp et psykologifag blomstre etter mitt skjønn. Da jeg vokste opp som ungdom for inni hampen mange år tilbake nå (uff..) var psykologi et valgfag. Dette faget bidro også til å styrke interessen min for hva som rørte seg inni og mellom ulike menneskers sinn (og kropp) og psykologiutdannelsen min ble et faktum etterhvert. EQ er et eget fag som noen få barneskoler har i Norge ukentlig (deriblant min datter). Dette faget handler nettopp om psykologi og sosialt samspill og kommunikasjon. Jeg ser at denne læringen har bidratt til et bedre psykososialt miljø i klassen og at elevene bla får mer kunnskap om følelser samt å sette ord på vanskelige (og gledelige..) hendelser inni og omkring seg. Og Vip har jeg undervist i- i flere år på Videregående skoler i Follo og kan ikke prisverde nok.

I forlengelse av denne drøftelsen, vil jeg inspirere ytterligere til en diskusjon og trekke inn betydningen av å lære bort evnen til å redusere stress og på den måten bidra til å øke livskvaliteten som barn og videre som ungdom og senere voksen. Et barnesinn er naturlig utrustet med evnen til tilstedeværelse i eget liv, men mange mister ofte dessverre mye godt nærvær grunnet belastninger som bla høystress og derfor utvikler mange bekymringer og reel uro for det som skjer i hverdagen. Om man lærer gode redskap allerede som barn- som blant annet å merke sin egen pust og spenninger i kroppen og klare så å kjenne sine behov- som for eksempel å ta en pause eller si fra i krevende øyeblikk.. vil mye indre uro senke seg og tankene klarne. Og selvfølelsen styrkes. Å lære mye om mindfulness er slik jeg ser det, en svært god investering i livsmestring og i å styrke relasjonen til seg selv og andre. Min mening er at mindfulness i minst like stor grad som psykologi, kan bli et eget fag på sikt i grunnskolen og oppover. Hva mener andre her?

Hei, jeg har tidligere skrevet noe om at jeg tror det er viktigere å undervise lærerne enn elevene for å skape helsefremmende skolemiljø også for elever som på ulike måter fungere utenfor det mindre fleksible lærere forventer og klarer å forholde seg konstruktivt til.

Har også tenkt på at det aller beste for elever er om lærere har innebygget en omsorg for de ulike barna og en tillit til hver og ens mulighet til vekst om læreren legger til rette for dem. Et slikt synspunkt har jeg funnet støtte for i det jeg for tiden holder på å lese meg opp på om Japanske førskolelæreres arbeid i sine førskolegrupper. Denne lesningen gjør det endelig også forståelig det jeg opplevde da jeg i fjor våres reiste alene rundt i store deler av Japan og gjentatte ganger kjente meg så godt ivaretatt av tilfeldige mennesker, f.eks.de som kom bort og spurte: do you need help? om jeg stod stille på et gatehjørne, og de som ikke bare viste meg i hvilken retning jeg skulle gå, når jeg hadde gått meg bort og spurte om veien, men istedet fulgte meg helt fram dit jeg skulle.

Det ene interessante med førskole læreres jobbing i Japan er at de vil gjøre barna trygge gjennom tilhørighet i en liten gruppe i den større gruppen barn hver avdeling består av, en liten gruppe hvor barn som er vant med å tenke bare på egne behov hjemme, lærer å også forholde seg til hva de andre i gruppen trenger, og blir trygge i denne settingen "ute i verden" som anderledes enn "hjemme" ( Loise Peak: Learning to become part of the group, i Education and training inJapan, Routlege Library of modern Japan, volum II, 1998). I Teaching embodie ( Akiko Hayashi og Joeph Tobin, University of Chicago Press, 2015) beskrives det i små deltaljer hvordan førskolelærere hjelper små barn til å lære av hverandres reaksjoner å bli kjent med andres følelser og å akseptere egne reaksjoner på skuffelser, ensomhet og glede, og i samme grad opplevelser av å slå seg litt, bli sølete osv, ved å vente å se og vise passe mye at de følger med på hva barna holder på med, uten å bryte inn når de tror at dette får disse to til å løse, dette trenger denne ungen en støttende hånd, eller at jeg prater om hva som skjer. De førskolelæreren som ble intrevjuet hadde ofte ikke selv satt ord på hva de gjorde utover et begrep om å se og våke over, og å vente, men det er ikke lik norsk vent og se, men vent og se og forvent barnas evne til selv å løse og slik å vokse. Alle de små vuderingene om kropslig reaksjon på ulike sitausjoner, virket det som om de lette seg fram til når de sammen med forskerne så på filmopptak av ulike situasjoner: f.eks. kunne de bruke en situasjon hvor barna valgte å spise hamburger og hamburgerbrød, men ikke gulleroten , til å lære barn noe om å være ensom og da ulykkelig, ved å spille en trist gullerot , for å få barna til å spise sunt, men samtig lærte de om å bli utelatt fra felleskapet som trist, en ikke helt ferdig papirbrettingfisk kunne brukes til å lære om det triste ved ikke å være slik man vil være, fisken savnet å ha øyne, og førskolelæreren minet trist fisk, og barna minet med. Altså emosjonell læring ,og innen rammer hvor barna også lærte hvordan de kunne hjelpe hverandre med slike ubehaglige følelser fordi de merket når de fikk til, f.eks. når de fulgte den nye jenta inn i leken når hun s ikke ville forlate mamma som også hadde med ny lillebror når hun fulgte til barnehagen.

For meg kjentes det som om disse førskolelærerne gjør mye av det vi gjør i leketerapi med de små og litt større barna, og også i noen prøver å lære ungdom gjennom grupper i Dialektisk adferdsterapi , selv om denne tradisjonen i motsetning til førskolelærene i Japan tar avstand fra følelser som viktig signal til bruk i mellommenneskelige forhold, uintegrerte er jo følelser for smertefulle når de fortsatt ikke er erkjent som ungdom, til å være så gode hjelpemidler til å forstå seg selv og andre.

Men kanskje vi kan lære av japanske førskolelærere og skape et samfunn hvor vi i større grad erkjenner at vi er avhengi og trenger hverandre og kan hjelpe hverandre og har det bra med det? ( Tror at de på toppen av hirakiet i Japan ikke har gått i barnehagene og fått samme læring som Japanere flest, de ser i hvertfall ut til å ha helt andre slags prioriteringer...?)






gud-hav@online.no