Det er ganske stressende å være stipendiat. Akademia er kompetitivt og prosjektbasert. Mange går i midlertidige stillinger og piskes rundt i en evig jakt etter publisering, ekstern finansiering, prestisje, gull og grønne skoger. Her gjelder det å være best i klassen.

Opponenten og reviewer’n er en personifisering av stipendiatenes stress. Opponentens rolle er å være sensor på doktoravhandlingen. Reviewer’n er «sensor» på artiklene vi skriver. På Universitetet sosialiseres vi inn i sensurkulturen. Vi går løs på hverandres artikkelutkast. Leser med kritiske blikk. Viser hvor kloke vi selv er. Systemet forsterker seg selv. Jo mer kritikk, jo mer nervøse blir vi. Jo mer nervøse vi er, jo mer kritiske blir vi. I virkeligheten tror jeg alle på Universitetet er dritnervøse. Professorene er bare litt flinkere til å skjule det enn oss ferskingene. 

Forebygging

På Psykologisk institutt (PSI) arbeider vi for tiden med å utarbeide en emnebeskrivelse for et nytt kurs i forebyggende og helsefremmende arbeid på profesjonsstudiet. Det oppleves litt paradoksalt å utvikle et kurs om forebygging samtidig som jeg jobber innenfor et system som gjør folk syke. Burde ikke Universitetet har mer fokus på å forebygge helseplager på eget arbeidsted, før man går i gang med å lære opp andre i forebygging?  

En ny belgisk studie undersøkte et utvalg på 3659 stipendiater. Forskerne fant at en av to stipendiater har psykologiske helseplager. En av tre stod i fare for å utvikle en psykisk lidelse. Fordi bedriftshelstjenesten (BHT) ved Universitetet i Oslo (UiO) oppelevde en økt pågang fra stipendiater som sliter, startet de opp kurs i stressmestring for stipendiater. Jeg deltok nylig på et slikt kurs i regi av BHT og var godt fornøyd! Det var veldig ålreit å treffe stipendiater fra andre institutt og fakultet. Vi hadde alle lignende opplevelser knyttet til det å være stipendiat.  

• Gå til andre blogger av Rune Flaaten Bjørk

The Impostor Syndrome

På stressmestringskurset lærte vi om vanlige utfordringer stipendiater opplever: Konflikt i balansen mellom hjem og arbeid, lange arbeidsdager, uklare rammer rundt egen arbeidshverdag, uoversiktlig forskningsprosjekter, liten tilbakemelding og bekreftelse på det arbeidet man gjør, liten tid til egen forskning, konflikter i arbeidsmiljøet, krevende samarbeidspartnere, og konflikter rundt kreditering og publisering.

Mange sliter med tanker om at de ikke er bra nok. En av stipendiatene på stressmestringskurset fortalte at det finnes et eget navn for sånne som oss: The Impostor Syndrome . Frykten for å bli avslørt som et null i fåreklær. Det det må være en feiltagelse at de har ansatt meg her! Det er bare et tidsspørsmål før jeg blir avslørt som bedrager.

Gruppelederne på kurset listet opp de vanligste symptomene: Fysiske symptomer som hjerte og kar lidelser, muskel og skjelettplager, pust- og mageproblemer, søvnproblemer, kronisk tretthet, hyppig hodepine og svimmelhet. Psykiske symptomer: Konstante bekymringer, konstant prestasjonsangst, lav selvtillit, depresjon og angst. Kognitive symptomer: nedsatt problemløsningsevne (!), nedsatt hukommelse og konsentrasjonsvansker. Atferdsmessige symptomer: Aggresjon/irritasjon, humørsvingninger, behov for å isolere seg, avhengighet/rus, mat/spiseforstyrrelser, og sykefravær.

Å feie for egen dør

Det er flott at BHT kan bistå med å lavterskel psykoedukasjon og tidlig behandling av symptomene, men dette er ikke nok. Hvordan kan Universitetsledelsen – ikke bare i Oslo, men i hele Norge og sikkert resten av verden også – leve med at dette problemet består år etter år? Det må være noe strukturelt ved Universitetetskulturen som skaper dette problemet. Det virker universelt. Med negativt fortegn.

Ole Jacob Madsen skrev tirsdag 10.oktober en kronikk i Klassekampen der han var kritisk til stressmestringskurs til ungdom. Han foreslår isteden å snakke mindre om stress og press, da dette kan bidra til å individualisere strukturelle problemer.

Når jeg leser Ole Jacob Madsen’s tekster føler jeg meg alltid litt dum. Ole Jacob skriver så godt, han er belest og har – i motsetning til meg – antagelig rett. Frykten for å bli avslørt som en halvstudert røver dukker opp igjen. Uansett, for meg opplevdes det veldig godt å delta på stressmestringskurset. Det føltes godt å snakke om det. Det var fint å få luftet sine bekymringer med andre stipendiater, og få støtte på at jeg ikke var alene om å ha det sånn. Uansett, stressmestringskurs alene er ikke nok. Noe må gjøres med systemet. For eksempel:

• Man kan redusere antallet prosjektbaserte stillinger. Tilby folk faste, trygge jobber isteden.
• Det kan etableres mekanismer som hindrer at folk jobber for mye. Ledelsen kan oppfordre familiefedre og mødre om å gå tidlig hjem fra jobb for å ivareta egne barn i stedet for å forske på andres barn (det er god forebygging det!). 
• Det kan etableres mekanismer for sosial støtte/kollegastøtte på arbeidsplassen (f.eks. makkerordninger eller gruppeveiledning til stipendiater).
• Man kan satse på store, sammensveisa forskningsmiljøer, fremfor ensomme ulver i løsrevne stipendiatstillinger. 

Yoga for stipendiater

Selv om arbeidsgiver har et overordna ansvar for strukturene som skaper problemer, så har vi selv også et individuelt ansvar for å ta vare på oss sjøl. Derfor tenker jeg at både individualterapi, støttegrupper, meditasjon, yoga for stipendiater, frisk luft, trening, øl med kompiser, og andre former for selvomsorg har en også misjon i det forebyggende arbeidet. Det som passer for den ene passer ikke for alle. Vi må uansett ta vare på oss selv og hverandre. Det gir oss styrke. Hjelper oss til  samle krefter til å tørre å si ifra hvor skapet skal stå. Hit, men ikke lenger. Her setter jeg min strek.

Jeg rakk opp hånda på kurset og lovet meg selv og de som var tilstede på kurset at jeg skulle si mere nei. Da kurset var over og jeg – til en forandring – bestemte meg for å belønne meg selv med en deilig salat i kantina, møtte jeg tilfeldigvis en professor som spurte om jeg kunne være sensor på en hovedoppgave. Are you talking to me?, sa jeg. Are YOU talking to ME? Jeg sa det ikke høyt. Jeg sa det inni meg. Høyt sa jeg: Tenker du på dette eller neste semester? Jeg kjøpte meg litt tid. Professoren svarte. I dag, sa han. Jeg summet meg. Nei, sa jeg, høflig, men tydelig og bestemt. Nei, dessverre. Jeg har ikke tid. Som om tid var noe jeg hadde lommene fulle av…