«Ja, ja, gutter,» sa fattern i det han svingte bilen inn på en bensinstasjon i nærheten av Harestua. Han snudde seg rundt og strakk hodet bakover i bilen. «Har dere begynt å titte på damene enda, dere da, gutter?» Tvillingbroren min satt i forsetet. Jeg så vekk. Vi var kanskje 12-13 år. På vei hjem fra hyttetur. Jeg satt baki sammen med Gisle. Gisle hadde vokst opp i et hjem der man hadde VI MENN liggende på stuebordet. Han dro på jakt med faren sin. Alle brødrene gjorde det. Brødrene mine og jeg vokste opp med alenemor. Vi drakk Earl Grey, strikket skjerf, farget batikk og underholdt mors venninner som alle jobbet i helsevesenet. «Ja, det er klart vi ser på damene,» svarte Gisle. Så verdensvant. Helt uten blygsel. For en mann! 

Gisle er en skikkelig bamse. Lun og god. Vi pleide å bade i en kulp der oppe ved hytta. Det er alltid spennende å være nakne sammen. Spesielt i ungdomstida. Ute i naturen. Gisle hadde mye hår på tissen. En mandig dusk på et mandig legeme. Jeg hadde for det meste dun, men et par hår skilte seg ut i der nede. Jeg håpet at Gisle så det. At jeg hadde fått hår på tissen. At jeg også var i ferd med å bli mann. Men jeg sa ikke noe. 

Kvinner og jenter. Det virker som om de deler mer. Veldig stereotypt, kanskje, men likevel; det virker som om de prater mer sammen. Kona mi inviterer til vinkveld og boksirkel med nabodamene. Det kunne ikke falt meg inn. Ett par ganger i året er jeg med på pappahockey. En gang vi var unge. Unge menn. Var vi mer sosiale før? Før vi fikk barn? For midtlivskrisa tok oss? 

Hvite menn som pusher 50 (Karpe Diem, 2015)

Menn har talent for å gå alene på ski. Klø seg i rompa. Logge seg på Facebook. Det er skummelt å tenke på. Jeg er redd vi blir ensommere jo eldre vi blir. Det er mange ensomme, deprimerte menn der ute. I motsetning til kvinner er vi ikke alltid like flinke på å aktivere nettverket vårt. 

Frode Thuen fikk en forespørsel i samlivsspalten sin i Aftenposten der innsenderen spør om partneren har Asperger. Hun ønsket at professoren skulle skrive litt om dette. Han svarer: «Som parterapeut møter jeg ikke så sjelden klienter som gir uttrykk for bekymring for om partneren kan ha Aspergers syndrom. Til nå har dette uten unntak vært kvinner som lever med en mann som de opplever fjern og distansert, og som er lite involvert i familielivet.» 

"

Kanskje lider vi av et syndrom? Kanskje er vi bare menn? 

"

Kanskje lider vi av et syndrom? Kanskje er vi bare menn? Unge håpefulle i ferd med å forfalle. Jeg jobber som kommunepsykolog og snakket en gang med en far som var nyskilt. Familien hadde vært gjennom et voldsomt konfliktfullt brudd og han var ensom og trist. Jeg oppfordret ham til å ta seg en øl med en kompis. Finne på noe gøy. Det viste seg at han ikke hadde noen å ringe.

Alle de gamle vennene hadde han mistet kontakten med. En tidligere nabo, kanskje? Tja, men det ville være rart å skulle ta kontakt med ham nå. Han valgte å gå alene på ski isteden. 

Old man, look at my life. I'm a lot like you (Neil Young, 1972)

Noen pusser opp. Hamrer i vei på loftet, mens kona og småtrollene lever sine liv i etasjen under. Jeg forstår fasinasjonen. Rette vinkler. Forutsigbarhet. Kontroll. Dessuten sparer man mye penger på å gjøre det selv. Om somrene, når vi er på hytta og egentlig har satt av tid med familien, så forsvinner jeg ofte ut i skogen. Harver opp gjengrodde stier med ryddesag. Feller bjørk med motorsag. Noen ganger går jeg old school til verks med hjå. Ur-mann. En venn av meg var sykemeldt noen måneder. Han hogde ved. Han viste meg bilder av resultatet. Vedstablene omfavnet huset hans. Så mye kjærlighet han hadde lagt i den veden. Så mye varme. Jeg ble rørt. En mann med et mål og en plan kan jobbe lenge i ensomhet. 

Time may change me, but I can’t trace time (David Bowie, 1971)

Jeg anser meg egentlig som en moderne mann. Pro feminisme. Pro likestilling. Pro 8.mars. Jeg gikk i tog i fjor! Jeg tok 6 mnd pappaperm med begge jentene mine, og skrev til mitt forsvar flere avisinnlegg om fedrekvoten. Det virker imidlertid som om tendensen til å bli gubbe blir sterkere med åra. Jeg mener å huske at det er slik at eneggede tvillinger blir likere jo eldre de blir. I hvert fall for noen fenotyper (for eksempel IQ). Kan dette også forklare den snikende forgubbingen? At vi blir mer stereotype menn, mer firkanta, jo eldre vi blir? 

"

Blir vi mer firkanta jo eldre vi blir?

"

Min gode venn Kay er psykolog. En tid tilbake reiste han med Leger uten grenser til Sør-Sudan. I Sør-Sudan er det vanlig at menn har mye fysisk kontakt. De holder rundt hverandre. De koser med hverandre. Rikelig med kroppskontakt. Min gode venn Kay er ikke bare god på bass, han er også skikkelig god på klemmer. Skikkelige bamseklemmer.

Så, when in Sør-Sudan, gjorde han som sundaneserne. Han holdt godt rundt gutta og skravla i vei. Kos og klems. Kanskje er det løsningen? Mer fysisk kontakt? Kan det stagge forgubbingen? Kan det smelte hjertene våre? Alternativt må vi lære oss å leve med at tidens tann gnager oss i fillebiter. Akseptere at vi alle skal dø ensomhet, uansett. 

Jeg kjenner at jeg trenger en klem. En skikkelig bamseklem. Kanskje er det derfor jeg kler meg naken i badstuen? Kanskje er det derfor jeg lekeslåss med gutta på bandøving? Et desperat rop om hjelp. Faen, gutter, vi må få til en bandøving igjen snart!