I årenes løp hadde det kommet og gått mange ulike gruppetilbud for denne gruppa, men så langt var det ikke etablert noen systematisk strategi for alle ungdomsskolene i kommunen. Dette ønsket vi å gjøre noe med. Det er et stort problem at mange av dem som utvikler angst eller andre psykisk utfordringer ikke får hjelp før problemene har blitt så store at de påvirker hverdagsfungeringen i betydelig grad. Da kan problemene utvikle seg til å bli en psykisk lidelse.

Basert på prinsipper fra sosial fobi-modellen til Adrian Wells (1997), kombinert med pedagogiske grep kjent fra bl.a. Mestringskatten og Psykologisk førstehjelp, utviklet vi kurset «grupper for mestring av presentasjoner» for ungdomsskoleelever. Opplegget som gjennomføres på skolen i skoletiden er beskrevet i denne rapporten. For fire år siden begynte vi i det små med prøveprosjekt på noen ungdomskoler i Bærum. Skoleåret 2017-2018 var det første året tiltaket ble tilbudt på (nesten) alle ungdomsskolene i Bærum.

"

Det er problematisk at mange  som utvikler angst eller andre psykisk utfordringer ikke får hjelp før problemene har blitt så store at det påvirker hverdagsfungeringen 

"

For første gang er tiltaket blitt systematisk evaluert. Resultatene er lovende. Prosjektet ble evaluert i denne rapporten . Tanken er at opplegget skal være så avgrenset i omfang at helsesøstre og andre faggrupper skal kunne drifte tilbudet på sikt. Lærerne bistår med rekruttering av ungdommer de tenker at er i målgruppa. På denne måten vil hjelpen kunne tilbys på et mye tidligere tidspunkt enn før, og i skolekonteksten der de opplever problemet. 

Frykten for den andres blikk

Redselen mange ungdommer opplever når de skal holde presentasjoner på skolen er kjennetegnet av frykten for andres vurderinger. Frykten for den andres blikk står også sentralt i behandlingen av sosial forbi. Når vi utviklet dette gruppe tilbudet tok vi derfor utgangspunkt i etablerte modeller for behandling av sosial fobi.

Sosial fobi kjennetegnes av en kraftig og vedvarende frykt for å bli vurdert negativt av andre i sosiale situasjoner, der frykten for å dumme seg ut står sentralt (Borge et al., 2008). Angsten er typisk knyttet til å prestere i sosiale situasjoner, enten man skal snakke med fremmede på fest eller holde tale i et bryllup. Situasjonene blir som regel unngått, eller så piner man seg igjennom situasjonen uten opplevelse av mestring. Panikkanfall kan forekomme i forkant av eller underveis ved eksponering for en fobisk situasjon (Wells, 1997).

Sosial fobi rammer ifølge norske studier ett sted mellom 7-13 prosent av befolkningen i løpet av livet (Helsedirektoratet, 2018) og omtales ofte som den hyppigst forekommende angstlidelsen (Borge et al., 2008). Aune og Stiles (2009) kartla sosial angst hos norske 4. til 9.–klassinger. De fant at om lag 13 prosent  av barna opplevde sosial angst i en slik grad at den var plagsom i hverdagen. Angstlidelser som debuterer i barndommen vedvarer ofte inn i ungdomstiden og voksenlivet (Essau & Gabbidon, 2013).

En norsk epidemiologisk studie fant at tilsammen 13,7 prosent av befolkningen i Oslo (9,3 prosent  menn og 17,2 prosent  kvinner) tilfredsstilte kriteriene for diagnosen sosial fobi (Kringlen, Torgersen og Cramer, 2001). Sosial fobi debuterer typisk etter puberteten. I mange tilfeller er sosial fobi først diagnostisert 20 år etter debuten (James, James, Cowdrey, Soler og Choke, 2013). Det er med andre ord gode grunner til å intervenere tidlig med forebyggende tiltak overfor denne gruppen.

Implementering og evaluering

I løpet av skoleåret 2017/2018 har vi for første gang systematisk implementert og evaluert tiltaket på (nesten) alle ungdomsskoler i Bærum. Vi samlet inn evalueringer og tilbakemeldinger fra både elevene som deltok i gruppene og fra lærerne deres. Tilbakemeldingene gir sterke holdepunkter for å si at tilbudet har ønsket effekt.

I gjennomsnitt viste evalueringen at ungdommenes nervøsitet/engstelse var lavere etter deltakelsen enn den var før. Endringen var tydeligst når det gjaldt det å holde presentasjon og det å rekke opp hånda i klassen. Omtrent halvparten av ungdommene rapporterte om betydelig bedring når det gjaldt å holde presentasjoner, og 62 prosent  rapporterte om betydelig bedring når det gjaldt å rekke opp hånda. Det var gledelig at 60 % av ungdommene i tillegg rapporterte om bedring i sine sosiale angstplager utenom skolearenaen også. Endringene var statistisk signifikante med relativt store effektstørrelser. Lærerne rapporterte sammenlignbare resultater.

"

Ungdommenes nervøsitet var lavere etter deltakelsen enn den var før

"

De opplever elevene som både litt mindre engstelig, og som å delta litt mer aktivt i klasserommet. Tydeligste gjennomsnittlige endringer var knyttet til muntlig aktivitet i mindre gruppe (33 prosent  nedgang på engstelse og 32 prosent  på unngåelse), engstelse for å lese høyt i klassen (35 prosent  nedgang), og engstelse for å holde presentasjon i klassen (25 prosent nedgang). Lærerne rapporterte om konkrete endringer i undervisningssituasjonen hos omtrent halvparten av elevene.

Det de primært la merke til var økt trygghet og mestring, og økt muntlige deltagelse i klasserommet. Lærerne rapporterte at de trodde gruppedeltagelsen hadde hatt en betydning for om lag ¾ av elevene. De gav som tilbakemelding at mange av elevene hadde fått økt trygghet og mestring. Lærerne rapporterte også om at de tror noen elever har hatt utbytte av tilbudet fordi det har gitt bedre innsikt i egne utfordringer, og at de har fått metoder/«verktøy» for å håndtere utfordringene bedre. 

Konklusjon

Vi har konkludert med at tiltaket er lovende. Elevene som deltar i gruppene slutter ikke helt å være engstelige for presentasjoner, men det ser ut til at engstelsen deres reduseres noe. I tillegg får elevene et nyttig verktøy og praktisk trening i å håndtere av engstelsen knyttet til presentasjoner på skolen.

Tilbudet kan gjennomføres med relativt små ressurser ved den lokale skolen, og kan bidra til at ungdommene får økt trivsel og læringsutbytte. Det er også viktig som ledd i å forebygge framtidig psykisk helseproblematikk.

Vi kjenner ikke til at et lignende tilbud er evaluert systematisk tidligere i skolehelsetjenesten. Det er søkt og innvilget midler for forlengelse av prosjektet, men det er behov for en enda grundigere evaluering av tiltaket for å kunne konkludere omkring effekten av programmet. Generelt sett er det behov for mer forskning på tiltak i kommunen.

Referanser

• Aune, T. & Stiles T. (2009). Universal-based prevention of syndromal and subsyndromal social anxiety: A randomized controlled study. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 77, s. 867–879
• Borge, F-N. og Hoffart, A (2008). Sosial angstlidelse. I Håndbok i kognitiv terapi. Eds. Berge, T. og Repål, A. Oslo: Gyldendal Akademisk.
• Kringlen, E., Torgersen, S. og Cramer, V. (2001). A Norwegian Psychiatric epidemiological Study. American Journal of Psychiatry, 158, 1091-1098.
• James, A. C., James, G., Cowdrey, F. A., Soler, A., & Choke, A. (2013). Cognitive
• behavioural therapy for anxiety disorders in children and adolescents.
• Cochrane Database of Systematic Reviews.
• Wells, A. (1997). Cognitive Therapy of Anxiety Disorders. A Practice Manual and Conceptual Guide. Chichester, UK: Wiley.