Fredag 24. september hadde dokumentarfilmen Nattebarn premiere. Filmen gir et sterkt og ektefølt innblikk i livene til syv unge mennesker.

En film om vennskap og kjærlighet

Petter og Sverre gikk på filmskole sammen i Lofoten. Etter et selvmordsforsøk bestemmer Sverre seg for å hjelpe Petter. Sammen tar de med seg kameraene ut på gata og begynner å filme. De vil snakke med unge mennesker som sliter.

Rått og usminket

I omtale av denne typen dokumentarfilmer er «rått og usminket» er blitt en klisje. Jeg vil derfor ikke omtale filmen som rå og usminket til tross for at den er nettopp det. Dette er en film om dyp smerte og kjærlighet. Den kommer fra hjertet og treffer publikum i hjertet. Filmskaperne dyrker ikke lidelsen og tar heller ikke fra oss håpet.

Filmen vekker assosiasjoner til Larry Clarks Kids fra 1995, men der Kids skildret en hard og utagerende ungdomskultur, skildrer Nattebarn en innagerende ungdomskultur, der det emosjonelle trøkket er rettet innover mot en selv og ikke mot andre.

Vakkert filmspråk

Det er rørende å se hvordan to unge filmskapere med lite eller intet budsjett kan fylle salen på Saga kino ved hjelp av fotoutstyr hvem som helst kan kjøpe for noen tusenlapper på Finn.no.

Petter og Sverre er imidlertid ikke hvem som helst. Filmskaperne fremstår som bunnløst ærlige og upretensiøse kunstnere, og i møtet mellom de ikoniske 5D-kameraene deres og virkeligheten oppstår det noe magisk. Ikke rart filmen stakk av med publikumsprisen på Filmfestivalen i Haugesund i år.

Mange etiske dilemmaer

Nattebarn er et smørgåsbord for dem som ønsker å diskutere etiske dilemmaer knyttet til åpenhetskulturen og psykisk helse. For publikum som ser på, er det på ingen måte åpenbart om de menneskene som portretteres i filmen deltar med et informert samtykke. Dette er unge mennesker i en sårbar situasjon som intetanende inviteres inn i et filmprosjekt.

De etiske dilemmaene løftes underveis i filmen av filmskaperne selv, og som publikum må vi bare håpe og anta at deltagerne fikk mulighet til å se gjennom materiale før filmen havnet på det store lerretet. På hjemmesiden til filmen  ser det nå i alle fall slik ut, men for publikum er dette slettes ikke åpenbart.

True story?

Aftenpostens anmelder Ingrid Åbergsjord foreslo derfor at det kanskje kunne ha vært fint med en tekstplakat i starten av filmen som fortalte publikum at alle de medvirkende har samtykket til medvirkning.

Filmer som starter med en «True Story» plakat er som regel dårlige filmer, og i dette tilfellet ville kanskje plakaten ha kommet i veien for historiefortellingen? Hjemmesiden burde imidlertid kunne brukes til å gi litt mer informasjon om samtykke og etiske vurderinger filmskaperne har gjort underveis.

Åpent og ærlig

Nattebarn er en åpen og ærlig dokumentarfilm som etter min mening bidrar til å avstigmatisere psykisk smerte og lidelse. Filmen verken forherliger eller glorifiserer diagnoser, rus eller psykiske lidelser.

Den skaper derimot et forsiktig håp om at livet kan bli bedre ved at vi støtter og hjelper hverandre, og bidrar til å avskamme, alminneliggjøre og normalisere psykisk smerte.

The end?

Man får ikke lyst til å hoppe etter å ha sett denne filmen. Man får lyst til å leve.

Om bloggeren:

Rune Flaaten Bjørk blogger på egne vegne om blant annet forebygging, kommunepsykologi og barn og unges psykisk helse. Han har jobbet i psykisk helsevern for barn og unge og Bærum kommune og er nå universitetslektor ved Universitetet i Oslo.