Snart er det valg. Regjeringen har så langt sluppet billig unna med sitt kutt i pappapermisjonen. Etter at regjeringen reduserte fedrekvoten fra 14 til 10 uker, har  andelen menn som tar ut mer enn 10 uker permisjon blitt halvert . NHO leder Kristin Skogen Lund  sier til NRK  at yrkeskarrieren bli mer likestilt dersom vi deler permisjonen mer likt. Pappapermen er viktig. Også for kvinners stilling i arbeidslivet.

Familiepolitikk handler om verdier

Som psykolog kan det være fristene argumentere faglig for eller mot pappaperm på et tynt empirisk grunnlag. Det skal ikke jeg gjøre. Ulike familier har ulike verdier. Det må vi respektere. Vi må akseptere at en del hjemmearbeidene kvinner ikke ønsker seg ut i arbeidslivet. Vi må også akseptere at noen fedre ikke ønsker lang permisjon med barna sine. Det vi derimot ikke kan akseptere er at arbeidsgivere legger ubønnhørlig press på fedre om å ta ut minst mulig pappapermisjon. For å beskytte fedre som ønsker å være mer hjemme med barna trenger vi fedrekvoten. 

"

Mens mor løper rundt og ordner og fikser, blir pappa sittende i egen tanker, alltid fem sekunder forsinket i samtalen rundt middagsbordet.

"

Alenetid med barna

Jeg elsker å komme tidlig hjem fra jobb og gjøre lekser ved kjøkkenbordet med jentene mine, gjerne med huset fullt av unger. Sist helg var kona bortreist, og jeg var hjemme alene med barna. Vi hadde nabojentene på overnatting, og mens vi proppet i oss pannekakene til frokost slo det meg: Mødre trenger luft under vingene. Fedre trenger mer alenetid med barna. Ikke bare i pappapermisjonen, men opp igjennom hele oppveksten. 

Hjernen er alene

En del menn, meg selv inkludert, kan nemlig bli litt passive i hverdagen. Mens mor løper rundt og ordner og fikser, blir pappa sittende i egen tanker, alltid fem sekunder forsinket i samtalen rundt middagsbordet. Når jeg er alene med barna er jeg så opptatt med ungene at jeg nesten ikke rekker å tenke på jobben. 

"

....familiekos er ikke akkurat rakettforskning

"

Voi Voi

Pannekakene gikk ned på høykant, og vi snakket rundt frokostbordet om hva som skjer i kroppen når man er redd. Vi snakket om at det er lurt å være redd for farlige ting, og om at tarantellaer ikke er farlige selv om de er jævlig ekle. Vi pratet om døden, om en oldemor som snart skulle kremeres, og om finalen i Melodi Grand Prix. Kanskje hadde jeg ikke helt klart å la jobben ligge likevel? Uansett, familiekos er ikke akkurat rakettforskning. Men det krever at man setter av tid sammen.