«Jeg trenger en opptur. Trenger en seier,» sang jeg av full hals i bilen til moren min på vei sørover mot Fagernes. «For akkurat nå er hverdagen litt mer enn det jeg greier». Som regel er det Hellbillies som starter opp når jeg vrir om nøkkelen i tenningen i bilen hennes, men denne gangen var det det litt mindre kjente, norske bandet «Drolsum Stasjon» som strømmet ut av høyttalerne. Ikke mitt førstevalg kanskje, men jeg sang med likevel. Plutselig dukket det opp en møtende bil rundt svingen, og jeg lukket umiddelbart munnen, sluttet å knipse takten og latet som ingenting. Bilen passerte, og jeg spurte meg selv: hva skjedde nå? 

Emosjonsregulering

Vi driver med emosjonsregulering hele tiden, alle sammen. Noen ganger eksplisitt og bevisst – som når vi forsøker å skjule at vi er nervøse eller egentlig er sinna på sjefen, eller implisitt – som når vi mer eller mindre ubevisst forsøker å unngå ubehagelige minner. Det finnes mange ulike definisjoner på emosjoner og emosjonsregulering i feltet. James J. Gross definerer emosjonsregulering på følgende måte: Emotion regulation refers to shaping which emotions one has, when one has them, and how one experiences or expresses these emotions (Gross, 2013). 

I følge Gross prosessmodell for emosjonsregulering, har vi en rekke muligheter til å regulere den emosjonsgenererende prosessen. I bilen, i eksempelet over, sluttet jeg umiddelbart å synge (endret situasjonen), jeg avledet meg selv ved å fokusere på veien og unngå blikket til mannen i motgående kjøretøy (oppmerksomhet), jeg håpet han ikke så det (vurdering) og latet som ingenting (respons modulering). 

Forskning på emosjonsregulering hos voksne fokuserer ofte – som i eksempelet over – på indre (intrinsic) emosjonsregulering, mens man i barnefeltet som regel fokuserer på ytre (extrinsic) emosjonsregulering (Gross, 2013). Dersom moren min hadde vært med meg i bilen og hjulpet meg med å roe meg ned, så ville dette ha vært et eksempel på ytre regulering. I foreldre-barn relasjonen forekommer ofte begge former for regulering samtidig: Mor må roe seg ned (indre) før hun kan roe barnet (ytre regulering).

"

Det gir vel ingen mening å skamme seg over at man synger til et bluegrassband fra Hønefoss, vel?

"

Guilty pleasure

Det er ikke alltid så lett å vite hva som er god eller i dårlig emosjonsregulering. I noen tilfeller vil den kortsiktige effekten av emosjonsreguleringen være positiv (for eksempel ved unngåelse), mens den langsiktige effekten er negativ (påfølgende isolasjon). Hvis målet i eksempelet over faktisk var å nedregulere positiv affekt, og det ville ha alvorlige konsekvenser for meg å bli observert glad og syngende i bil på Bygdinvegen, så kan man si at reguleringen var vellykket. I det ene øyeblikket sang og koste jeg meg.

I det neste øyeblikket var gleden borte. Litt ironisk egentlig, da teksten handlet en opptur. I og med at gleden ble erstattet med skam, var kanskje ikke reguleringen så vellykket likevel. Det gir vel ingen mening å skamme seg over at man synger til et bluegrassband fra Hønefoss, vel? 

Kognitiv selv-regulering

Da vi for en tid tilbake skulle starte opp foreldregrupper for ungdomsforeldre som et forebyggende tiltak i Bærum kommune var det naturlig å koble dette til Psykologisk førstehjelp (PF), da PF allerede var mye brukt i skolehelsetjenesten og mange av oss hadde videreutdanning i kognitiv atferdsterapi. 

Etterhvert meldte det seg imidlertid en ørliten, gnagende – og helt uvitenskapelig – tvil rundt disse foreldrekursene: Til tross for at jeg personlig er veldig glad i kognitiv atferdsterapi (KAT) som terapeutisk intervensjon, og kan bruke KAT intervensjoner som «veiledet oppdagelse» på egne barn, så har det aldri falt meg naturlig å dra fram Hjelpehånda som et samtaleredskap i heimen. Inspirert av Steinar Sundes ABC ved sinnemestring dreide vi derfor kursene etterhvert mer over mot å lære foreldrene å bruke kognitiv terapi på seg selv, enn på egne barn. 

"

Kognitiv terapi er i utgangspunktet ikke en samspillsorientert metodikk

"

Kognitiv terapi er i utgangspunktet ikke en samspillsorientert metodikk, og man har funnet blandete resultater med hensyn til effekten av foreldreinvolvering i kognitiv terapi med barn og unge (Breinholst, Esbjørn, Reinholdt-Dunne, & Stallard, 2012).

I jakten på kurs for ungdomsforeldre var vi selvsagt også innom Circle of Cicutrity (COS), og lånte med oss «Being with» videoene fra COS, men dette spedbarnsmaterialet er ikke så godt tilpasset ungdomsforeldre. Deretter fulgte en lengre prosess hvor vi ikke bare oppdaget det australske emosjonsfokuserte programmet Tuning in to Teens, men som også kulminerte i at jeg fikk meg ny jobb som PhD-stipendiat ved Psykologisk Institutt på UiO. Jeg jobber nå på et prosjekt der vi forsker på barneversjonen av programmet, Tuning in to Kids.

Emotion Revolution

I kognitive terapi søker man å endre følelser gjennom å endre tanker og atferd. Emosjonsfokusert foreldreveiledning skiller seg fra kognitiv foreldreveiledning ved at man vil være mer opptatt av barnets følelsesmessige opplevelse, enn å endre tanker og atferd, eller å forsøke å løse problemet.

Man vil heller være opptatt av at foreldrene skal lære seg å legge merke til barnets følelser, se barnets følelse som en mulighet for intimitet og læring, benevne følelsen, vise at man som foreldre forstår og aksepterer (validerer) følelsen, møte barnets emosjonelle behov, og – hvis nødvendig – hjelpe barnet med å løse problemet. I en emosjonsfokusert tilnærming fokuseres det på at endringen i barnet oppstår gjennom at følelsene valideres og at barnets emosjonelle behov dekkes. 

Ved Norsk institutt for emosjonsfokusert terapi (NIEFT) i Bergen har de i lengre tid samarbeidet med Leslie S. Greenberg og medarbeidere om emosjonsfokusert terapi med voksne. De siste årene har de også jobbet med emosjonsfokusert familieterapi og foreldreveiledning (EFFT). Metoden ble i utgangspunktet utarbeidet i Canada i arbeidet med ungdom med spiseforstyrrelser, men har senere blitt videreutviklet til et foreldrekurs for alle som ønsker å jobbe med emosjonsveiledning av egne barn. NIEFT har laget noen veldig fine videoer til bruk i foreldreveiledning og arrangerer også konferansen Emotion Revolution i april 2018. 

Sette ord på følelser

I ett studie av voksne fant Lieberman og medarbeidere at det å sette ord på følelser hadde en lignende selv-regulerende effekt som distraksjon og kognitiv revurdering (reappraisal). Til tross for at forsøkspersonene selv trodde dette ville gjøre følelse sterkere, konkluderer forskerne med at det å sette ord på følelsene generelt ser ut til å dempe både positive og negative følelser (Lieberman, Inagaki, Tabibnia, & Crockett, 2011). Kanskje har vi en tendens til å undervurdere effekten av det å sette ord på følelser? Lieberman og medarbeidere skriver: 

Individuals do put feelings into words, during therapy, for instance, as a means to achieve insights that will help regulate their emotions, yet it is not obvious that people believe that the mere act of putting feelings into words has emotion regulatory outcomes. Consistent with this, participants in studies 1–3 reliably indicated that affect labeling would make their distress worse, not better. Yet in each study, the subjective effects of affect labeling paralleled the previous fMRI literature: affect labeling reliably diminished affective responses (p.476).

Tuning in to Kids (TIK)

Tuning in to Kids (TIK) og Tuning in to Teens (TINT) er evidensbaserte emosjonsfokuserte foreldreveiledningsprogram utviklet i Australia av Sophie Havinhurst, Ann Hayley og Christiane Kehoe (Havighurst & Harley, 2007; Havighurst, Harley, Kehoe, & Pizarro, 2012). Det er også utviklet en versjon for spebarnforeldre (Tuning in to Toddlers), og en spesifikt for fedre (Fathers Tuning in to Kids). Programmet er basert på forskningen til John Gottman (Gottman & Declaire, 1997), og er bygget fra bunnen av som et forebyggende, emosjonsfokusert tiltak til bruk i førstelinja. 

Programmet går over seks påfølgende 2-timersøkter, pluss en oppfriskningsøkt noen uker etter avslutning. Tema på alle samlingene er emosjonsveiledning, hvilket adresseres med forskjellige øvelser hver gang. Blant annet gjøres det rollespill som demonstrerer forskjellen på en emosjonsveiledende og en emosjonsunnvikende foreldrestil. 

"

Det finnes neppe én metode som passer for alle – verken for oss foreldre eller for oss terapeuter

"

Tuning in to Kids ble utviklet som et alternativ til mer atferdsorienterte foreldreveiledningsprogram. Man ønsket fokus på «time in» fremfor «time out». Ett studie sammenlignet nylig Tuning in to Kids med det atferdsorienterte behandlingsprogrammet Trippel P (PPP), og fant at begge intervensjoner hadde omtrent samme effekt på atferdsvansker (Duncombe et al., 2016).

Det finnes neppe én metode som passer for alle – verken for oss foreldre eller for oss terapeuter. Heldigvis er det flere farbare veier til Rom. Vi skal nå i gang med å undersøke effekten av Tuning in to Kids i Norge. Ta gjerne kontakt dersom det er noen kommuner der ute som er interessert i å få opplæring i metoden og delta i forskningsprosjektet! 

Terapeutiske frynsegoder

Denne våren var jeg så heldig å selv få lov å delta på et TIK kurs i rollen som både observatør og far selv. Vi satt i ring – slik som i gruppeterapi – og jobbet med egne følelser og meta-emosjoner, og øvde i mellom samlingene på emosjonsveiledning av egne barn. Jeg fikk meg noen ha-opplevelser som jeg tror både kona og barna hjemme har satt pris på. Pappa blir en langt bedre leksehjelper når han har lært seg å regulere frustrasjonen ned, fremfor opp. 

På 80-tallet, da jeg var barn og hadde lyst å hive noe hardt i hodet på tvillingbroren min, pleide moren vår å si at vi skulle se for oss et skip som passerte i horisonten, og telle til 10. Det satte en midlertidig stopp i kranglingen, men fungerte egentlig ikke som annet enn avledning. Isteden kunne hun ha sett sinnet som en mulighet for intimitet og læring, og sagt noe sånt som: «Jeg ser at du er immari sinna på broren din akkurat nå! Det føles sikkert urettferdig at han for lov å spille på Amiga’en til storebror, og at du ikke får være med. Jeg skjønner godt at du blir kjempesint, du som er så glad i å spille data.» 

Når jeg som voksen i korte eller lengre glimt fortsatt kan få lyst å hive noe hardt i hodet på tvillingbroren min, så er det deilig å ikke alltid bli fanget i følelsenes vold, men å prøvesmake egen medisin (psykologi) isteden. Som en av foreleserne på videreutdanningen i kognitiv terapi sa; «Den eneste frynsegoden vi har i dette yrket er intervensjonene vi kan bruke på oss selv.» Amen!

Referanser 

• Breinholst, S., Esbjørn, B. H., Reinholdt-Dunne, M. L., & Stallard, P. (2012). CBT for the treatment of child anxiety disorders: A review of why parental involvement has not enhanced outcomes. Journal of Anxiety Disorders, 26(3), 416-424. doi: http://dx.doi.org/10.1016/j.janxdis.2011.12.014
• Duncombe, M. E., Havighurst, S. S., Kehoe, C. E., Holland, K. A., Frankling, E. J., & Stargatt, R. (2016). Comparing an emotion- and a behavior-focused parenting program as part of a multsystemic intervention for child conduct problems. Journal of Clinical Child and Adolescent Psychology, 45(3), 320-334. doi: http://dx.doi.org/10.1080/15374416.2014.963855
• Gottman, J., & Declaire, J. (1997). Raising an emotionally intelligent child The heart of parenting. New York: SImon & Schuster.
• Gross, J. J. (2013). Emotion Regulation: Conceptual Foundations. In J. J. Gross (Ed.), Handbook of Emotion Regulation, Second Edition (Second edition. ed., pp. 3-22): Guilford Publications.
• Havighurst, S. S., & Harley, A. E. (2007). Tuning in to Kids: Emotionally intelligent parenting program manual. Melbourne, Australia: University of Melbourne.
• Havighurst, S. S., Harley, A. E., Kehoe, C. E., & Pizarro, E. (2012). Tuning in to Teens: Emotionally intelligent parenting. Program manual. Melbourne, Australia: The University of Melbourne.
• Lieberman, M. D., Inagaki, T. K., Tabibnia, G., & Crockett, M. J. (2011). Subjective responses to emotional stimuli during labeling, reappraisal, and distraction. Emotion, 11(3), 468-480. doi:10.1037/a0023503