I sin iver etter å normalisere vanlige livsutfordringer, setter Appelkvist mennesker med normale livsutfordringer opp mot mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Faktum er at hverken mennesker med lettere eller mer alvorlig psykiske lidelser er syke i tradisjonell medisinsk forstand. Det er ingen basill som har trengt seg inn i kroppene deres. Psykiske lidelser er en overopphopning av psykisk ubehag. Et ubehag som de fleste av oss kan kjenne seg igjen i.

Psykiske lidelser er dimensjoner, ikke dikotomier

På begynnelsen av 2000-tallet trodde forskerne at de kunne finne enkeltgener for ulike typer psykiske lidelser. Det gjorde de ikke. Isteden fant de mange gener som koder for en generell psykopatologifaktor. Mennesker med alvorlig psykiske lidelser har de samme sårbarhetsgener som folk flest, bare flere. Symptomene er de samme ved lettere og alvorlige psykiske lidelser, men det er flere og mer omfattende symptomer når lidelsen er mer alvorlig. Vi snakker derfor om grader av psykiske lidelser, ikke enten/eller. Psykisk lidelse passer derfor dårlig inn i den medisinske modellens dikotomi, der folk kategoriseres som enten syke eller friske.

Som Appelkvist påpeker er den avgjørende forskjellen funksjonsforstyrrelsen. Altså, hvor godt man fungerer i hverdagen. Diagnosesystemene har en egne GAF-/CGAS-diagnoser som tallfester dette på en skala fra 0 til 100. Det er stor forskjell på en godt fungerende mild depresjon, og en dårlig fungerende alvorlig depresjon. Det kan nesten ikke sammenlignes.

Jeg liker å gå på ski og bevege meg i naturen, men sammenlignet med menn i kondomdress i Vestmarka, skårer jeg lavt på stil og fart. Vi kan nesten ikke sammenlignes. Det er likevel ikke feil å kalle oss for langrennsløpere. Det samme prinsippet gjelder også kontinuerlige variabler som angst og depresjon. Det er absolutt mulig å ha litt angst uten å tilfredsstille kriteriene for en angstdiagnose. Man kan oppleve å få ett panikkanfall på Youngstorget uten at dette forstyrrer fungeringen i hverdagen forøvrig. Det er angst begge deler, men klinisk angst er langt mer alvorlig enn litt angst.

Den terapeutiske kultur

Psykologi- og psykiatrispråket har sneket seg inn i kulturen vår. Det har skjedd en demokratisering og normalisering av diagnosespråket. For folk flest er det imidlertid ikke så lett å vite hvor grensa går mellom en normal psykisk helseplage og en klinisk psykisk lidelse. Som Appelkvist skriver, hender det derfor ofte at folk omtaler bekymringer som angst. Jeg er ikke så bekymra for dette. Det fører til et litt upresist psykologisk språk i dagligtalen. Samtidig bidrar normaliseringen til å redusere stigma rundt psykiske lidelser.

Diagnoser og fagterminologi hjelper oss å forstå psykiske lidelser og intervensjoner som kan være til hjelp. Livene våre blir imidlertid litt fattigere dersom alle opplevelser reduseres til diagnoser og intervensjoner. Ta for eksempel Shakespeare i psykologisk språkdrakt. Det blir ganske tørt og kjedelig: Romeo setter seg ved båren til Julie: «Julie, min kjære, fantes det ingen lavterskeltilbud i Verona? Ditt tankevirus har smittet meg. Min prefrotale cortex fylles opp av røde tanker om døden...».

Heldigvis har livet mer å by på.