Diagnoser har definisjonsmakt. Problemet plasseres i individet. Det er ikke bilen som er syk. Ikke røyken. Ikke svingene. Det er hun som er syk. Bilsyk.. Det er hun som bærer symptomene oppkast og kvalme. Diagnoser er i sin natur reduksjonistiske og individualiserende. Diagnoser bør derfor håndteres med omhu.

Da jeg møtte min kone mange år senere, var hun fortsatt bilsyk. Det til tross for at faren hennes for lengst hadde stumpet røyken. Selv om årsaken til et problem kan være systemisk eller strukturell, er det til syvende og sist individet som bærer symptomene med seg videre.

Eller er diagnoser kulturelt betinget? Merkelapper som bare eksisterer oppe i hodene på psykiatere og psykologer, men som vi med overbevisning deler ut etter vårt eget forgodtbefinnende? 

Vingebelastning (spoiler-alert)

I påsken har jeg lest den siste romanen til Helga Flatland, Vingebelastning (2015). Boken handler blant annet om det å snakke forbi hverandre i terapi, og tematiserer diagnosers definisjonsmakt. Hovedpersonen, Andreas, blir av fastlegen sendt til behandling på Vindern DPS. Etter en utredning av psykiateren, Vibecke, blir Andreas fulgt videre opp av psykologen Bjørnar. Psykologen bruker sin traumeteoretiske forståelse om Andreas'  seksuelle debut. Psykologen tar dog ikke hensyn til at hans psykologiske beskrivelse av sex'en som et traume, overhodet ikke stemmer overens med Andreas opplevelse av hendelsen. Psykologen omtaler Andreas seksuelle debut med en eldre jente som et overgrep. Andreas har aldri selv opplevd dette slik: 

Jeg har tenkt på det med Kristin som et vendepunkt, en erfaring, jeg har aldri lært så mye om meg selv så raskt som de månedene jeg var forelsket i henne og etterpå sørget over henne. Men jeg har aldri tenkt på det som annerledes eller problematisk, ikke før inntil Bjørnar kalte det et overgrep […]

– Kan du beskrive hva som er verst? spør Bjørnar, men jeg vet ikke hva som er verst, jeg vet ikke en gang hva som er så ille. Jeg vet bare at det i løpet av uka har vokst seg stort og uoverkommelig, etter alt jeg måtte tenke gjennom på en ny måte (s.45). 

"

Som psykolog er det lett å tro at man har forstått alt, uten egentlig å ha forstått noe som helst.

"

Fremmed fugl

Som psykolog er det lett å tro at man har forstått alt, uten egentlig å ha forstått noe som helst.  Diagnosespråket er sånn sett ikke alene om å være overforenklende og reduksjonistisk innen psykologien. Det er ikke nødvendigvis diagnosen som tråkker pasienten på tærne. Det kan like gjerne være psykologen. I utgangspunktet forstår ikke Andreas selv hvorfor han er blitt henvist DPS. I første møte med psykiateren, Vibecke, prøver han å svare for seg så godt han kan: 

– Altså, jeg var oppriktig talt ikke klar over at jeg hadde et problem engang, jeg, begynner jeg og ler litt.

– Nei vel? sier Vibecke.

– Nei, eller, ikke på den måten, sier jeg og blir plutselig bekymret for at hun skal tro at jeg kaster bort tiden hennes. – Men det er kanskje fordi det er så innarbeidet, at jeg har levd med det så lenge at jeg ikke lenger tenker over det, at jeg har tenkt at det er slik det skal være.

Vibecke nikker.

– Men når du sier at du har levd med det så lenge, hva refererer du til da? spør hun.

– Nei, det er jo de tingene som står i henvisningen, da, som du selv nevnte. At jeg er veldig urolig til tider, så urolig at det ikke er noe sted å gjøre av seg, hvis du skjønner, det kjennes veldig fysisk. Og så er det jo disse tingene jeg gjør, da, når jeg blir urolig eller stresset, sier jeg. – Tvangshandlingene, eller hva jeg nå skal kalle det, fortsetter jeg og ler litt igjen.

– Og så står det i henvisningen at du føler deg nedstemt mye av tiden, hvordan arter det seg? spør hun.

– Nei, jeg vet ikke helt, jeg synes bare det kan være veldig vanskelig å finne mening, sier jeg og blir flau over hvor banalt det høres ut. […]

Det er vanskelig å svare slik at hun ikke skal tro at jeg er døden nær – noe det i og for seg er et konkret spørsmål om også, det siste, som for å oppsummere: er du suicidal? – og samtidig ikke underdrive, prøve å svare så ærlig som mulig. […]

– Skal vi se. Sånn, da lander vi på atten, sier hun. – Det indikerer at du er såpass plaget at du vil kunne ha nytte av behandling.

Jeg blir overrasket, jeg trodde både hun og skjemaet ville plassere meg på trygg avstand fra et tall som indikerte at jeg var i nærheten av behandlingstrengende. Så blir jeg bekymret, og lurer på om jeg har overdrevet, jeg føler jo ikke så sterkt hele tiden, jeg burde sikkert rundet nedover istedenfor oppover på spørsmålet om mat og søvn, men jeg var samtidig redd for at jeg skulle havne så langt ned på skalaen at det virket useriøst.

– Behandling? sier jeg.

– Ja, vi kan snakke litt om hva du tenker, etter at vi har utredet mer, fått litt mer tak i hva som plager deg mest. Men jeg tenker nok at samtaleterapi, kanskje i kombinasjon med medikamentell behandling, er noe vi bør vurdere (s.146-149). 

Skivebom

Løsningen er antagelig ikke å slutte å kartlegge, utrede og diagnostisere pasienter og/eller klienter. Ei heller å forkaste psykologisk teori og hive behandlingsforskningen på bålet. Det er imidlertid en god ide å ha flere tanker i hodet samtidig. Alle merkelapper, kategorier og typologier vi psykologer bruker er på forskjellig vis utfordrende. Vi treffer dessverre ikke alltid midt i blinken. Selvsagt bør vi ha et bevisst og kritisk blikk på hvordan vi bruker de psykologiske merkelappene våre, men vi slutter ikke å omsette psykologi i språk av den grunn. 

Hvem som helst kan få en diagnose, men det er få jeg kjenner som vil omfavne den på samme måte som deg, skriker kjæresten til Andreas i en opphetet krangel mot slutten av boka. Hvor raskt og ukritisk du har erstattet meg og livet vårt med piller og Bjørnar og alt ditt. Du er blitt helt hjernevasket, sier hun(s.176-177). For første gang i livet hadde Andreas virkelig lyst til å dø.

Gå til andre blogger av Rune Flaaten Bjørk

Les også: Hva er en psykisk diagnose?