Jeg leste, som forhåpentligvis mange andre, den lange reportasjen til Stavanger Aftenblad kalt Glassjenta . Det er en godt skrevet artikkel som er vond, vanskelig og trist å lese. Og den minner meg om erfaringer som flere av mine klienter har fortalt meg. Om deres opplevelser av tvang; fra Barnevern, psykisk helsevern og politi. Av deres opplevelse av marginalisering - å ikke bli hørt, sett eller forholdt seg til som et menneske. Derfor er artikkelen viktig og jeg håper den skaper en nødvendig debatt.

For min del vil jeg la selve artikkelen ligge utover de kommentarene jeg akkurat kom med. Det jeg heller vil gjøre er å skrive om mine erfaringer med å jobbe med mennesker som på mange måter ligner på Ida, slik hun beskrives i “Glassjenta”.

Hjelpe meg til å forstå

Mens jeg studerte i Tromsø, jobbet jeg på en akuttpost i psykisk helsevern. Der møtte jeg for første gang mennesker som skadet seg selv, utagerte med å knuse ting, true de som jobbet der og slikt. Det var skremmende og skummelt, naturlig nok. Og det slo meg at mye av grunnen til at det var skremmende og skummelt, var at jeg ikke forsto.

Les flere blogger av Mats Larssen

Jeg husker en gang jeg kom inn på rommet til ei jente som var innlagt. Jeg fant henne sittende i klesskapet, blødende. Hun hadde kuttet seg og var sint. Helst ville hun ha meg ut av rommet hennes, så hun kunne fortsette å skade seg (sa hun til meg). Jeg satte meg ned på gulvet ved siden av skapet og sa noe som sånt som: “Jeg skjønner ikke hvorfor det blir sånn. Jeg skjønner at du må ha det vondt, siden du skader deg og jeg skjønner at du vil at jeg skal gå ut.

Samtidig så må det jo finnes bedre måter å hjelpe deg på enn det. Men hvis jeg skal klare å hjelpe deg, så du må du hjelpe meg til å forstå deg. For nå skjønner jeg ingenting og det gjør meg både redd, skremt og frustrert. Kan ikke vi gå ut i posten, få noen til å hjelpe deg med sårene og så ta en prat om hva jeg kan gjøre for å hjelpe deg?”

"

Hvis jeg skal klare å hjelpe deg, så du må du hjelpe meg til å forstå deg

"

Om jeg sa det akkurat slik jeg skrev det, tviler jeg på. Det er mange år siden. Likevel var intensjonen og meningen med det jeg sa, helt i tråd med det jeg skrev. Og det fungerte. Hun roet seg ned, vi fikk hjulpet henne med sårene og så gikk vi en lang tur.

Det ble starten på mange ting. Både en relasjon som etterhvert ble både trygg og god, for oss begge. Og det ble som jeg hadde håpet og trodd: dess bedre kjent jeg ble med henne, dess mindre redd, skremt og frustrert ble jeg. Til sist ble det en viktig erfaring som jeg tok med meg videre: det er bestandig en grunn (eller flere) til at vi gjør det vi gjør. Og hos mennesker som sliter mer enn vanlig, er de grunnene ofte ikke åpenbare eller de grunnene vi ved første øyekast skulle tro at de var.

For meg har denne erfaringen blitt til en leveregel: Den viktigste veiledningen jeg får som terapeut, får jeg fra klientene mine. Det er de som vet om det vi forsøker oss på, fungerer. Det er de som vet hvorfor de gjør det de gjør eller, som et minimum, hva som gjør at de gjør som de gjør. Og uten den kunnskapen, er det umulig å hjelpe dem videre.

Mer menneskelig

Hvis det er en tilbakemelding jeg får fra mine klienter om hva de opplever som annerledes enn mange andre de har møtt gjennom årene er det dette: du møter meg som et menneske. For å sitere fra en tilbakemelding jeg fikk fra en av klientene mine for en tid tilbake (gjengitt med hennes tillatelse):

“Som terapeut er du veldig annerledes enn de andre jeg har hatt. Du er mer menneskelig og jeg har mer ansvar selv. … Det er mye enklere å snakke med deg, fordi du ikke er typisk psykolog. Det at du går utenfor grensene, og kan komme hjem til meg, gjør at jeg kan fortsette å ha timer, for hvis ikke hadde alt stoppet opp og jeg hadde blitt dårlig…. Og hvis du lurer på noe, spør du, de andre har laget seg sine egne svar. Det er så fint å bli behandlet som et voksent menneske, i stede for en sykdom uten stemme.

Det er fint å kunne være med å bestemme sitt eget liv. Med deg kan jeg ha egne meninger og bli godtatt for den jeg er. Og blir ikke sett på som sykdom, men menneske. … Du får meg til å føle meg sett og forstått. … alt er lov å føle og mene.”

Lytte, lytte, lytte

Dette er en klient som før hun begynte i terapi hos meg hadde vært i psykisk helsevern i nærmere 15 år. Utallige innleggelser og nesten like utallig mange terapeuter. Det er, selvfølgelig, svært hyggelig og fint at hun opplever meg slik hun her beskriver. Samtidig er det trist at det skal være en ny opplevelse for hennes del.

"

Vi skal ikke møte mennesker som en sykdom, en diagnose eller en rolle

"

Hvis det er en ting jeg tror psykisk helsevern kan bli bedre på er det dette: å lytte til dem vi prøver å jobbe sammen med. Å innse at vi alle møter andre med en idé eller en forståelse om hvem den andre er og dermed forsøke å reflektere over hvordan denne forståelsen påvirker oss. At vi ikke skal møte mennesker som en sykdom, en diagnose eller en rolle.

Å tro at vi vet hvordan vi kan hjelpe et menneske basert på deres symptomer eller diagnose, er ikke mulig og i verste fall skadelig og/eller farlig. I beste fall kan deres symptomer eller diagnoser gi oss noen idéer om hva vi kan forsøke oss på, men kun i samarbeid med den andre kan vi finne ut av hva som kan hjelpe dem. I terapi blir veien til mens vi går og vi må ikke glemme at den veien må skapes i lag med den vi prøver å hjelpe.