Utsagnet gjorde meg glad, men altså også undrende til hvordan det kunne være slik. Dette er en ung kvinne som har vært i psykisk helsevern i 15 år eller så og har møtt en lang rekke psykologer, leger og miljøpersonale. Hvorfor opplever hun meg så annerledes og hva kan det si om ulike måter å drive terapi på? Dette ble utgangspunktet for en lang samtale samt denne teksten; hvor fokuset er på det som kalles terapeutisk holdning – altså vår måte å være terapeut på i lag med en klient.

Normale reaksjoner på unormale situasjoner

I korte trekk baseres min terapeutiske holdning på en forståelse av psykiske lidelser som normale reaksjoner på unormale situasjoner. Det betyr at reaksjonene mine klienter har er forståelige, menneskelige responser på en eller flere krevende, vonde og vanskelige situasjoner de har blitt satt i.

Nå er det slik at mennesker har mer til felles enn de er forskjellige. Det betyr at de reaksjonene vi får på å bli satt i uheldige situasjoner også har noen fellestrekk– selv om innholdet, altså hva som skjedde og hvordan, samt hvordan reaksjonen oppleves, vil være unikt. Diagnoser reflekterer denne felles måten å reagere på og definerer disse reaksjonene som symptomer. Diagnoser sier derfor også lite om årsaken til symptomene og hvordan den enkelte håndterer disse symptomene. Ikke minst sier diagnoser fint lite til ingenting om alt det andre som også er en del av det mennesket som nå har fått en diagnose.

Så langt er nok mange enig med meg og mange av de behandlerne denne unge kvinnen hadde møtt før meg, ville også vært enig i disse utsagnene. Med andre ord ligger ikke forskjellen i min holdning og måte å møte henne på; i forståelsen av psykiske lidelser og diagnoser alene.

Terapi som tilknytning og regulering av følelser

Tenk på en gang du har vært forelsket. De aller fleste av oss, når vi er forelsket, vil bruke mye tid, tanker, følelser og drømmer på den vi er forelsket i. Ikke minst vil vi snakke om den vi er forelsket i, til alle som vil høre på (og sannsynligvis noen som ikke vil høre på). Dette er slik vi regulerer intense følelser; ved å dele følelsene og reaksjonene med andre. De negative følelsene som for eksempel sorg, tap, redsel, skyld og skam fungerer på samme måte. Utfordringen oppstår når reaksjonene blir av en slik karakter at de vanskelig kan reguleres utelukkende i relasjonene til våre nærmeste. Det er da vi trenger en god terapirelasjon.

Jeg tenker på mine terapirelasjoner som en form for tilknytningsrelasjon, a la den samme typen relasjon de aller fleste foreldre utvikler til sine barn, og som vi som voksen forhåpentligvis klarer å utvikle til våre nærmeste venner og kjærester. I det ligger en tanke om at terapirelasjonen må være trygg og stabil nok til at den andre våger å bruke relasjonen på en konstruktiv måte; bl.a. til å finne et rom for å bli møtt på sine følelser og reaksjoner som igjen kan føre til at disse sakte, men sikkert, kan klinge av, reguleres og integreres. Dette er det sentrale, helende elementet i min forståelse av en terapirelasjon.

Terapirelasjoner som behandlingsrelasjoner

Kontrært til min forståelse av terapirelasjoner som tilknytningsrelasjoner, ville jeg satt opp terapirelasjoner som behandlingsrelasjoner. I det legger jeg at terapirelasjoner tjener et instrumentelt formål: de skal være grunnlaget for å hjelpe den andre til mestre sine symptomer, slik at symptomene kan dempes og på sikt, forsvinne.

Den sentrale forskjellen ligger i hvilket (u)bevisst fokus vi som terapeuter tar med oss inn i relasjonen: i en forståelse av terapirelasjoner som tilknytningsrelasjoner, vil fokuset være bredt og langt i fra begrenset til symptomer. I fokuset på terapirelasjoner som behandlingsrelasjoner vil fokuset være mer snevert og konsentrert om symptomer og håndtering av symptomer.

Å være tilstede

Jeg tror klienten min refererte til en opplevelse av å ha møtt mange terapeuter som tenker på terapirelasjoner som behandlingsrelasjoner. For i vår videre utforskning av hva hun opplevde som annerledes med meg, vektla hun et annet aspekt som for meg er en følge av fokuset på tilknytning: jeg blir opplevd av henne som å være tilstede med hele meg. Jeg deler av meg selv; både der og da, i form av hva jeg føler, tenker og reagerer på, men også at jeg kan dele av meg selv og det livet jeg har levd. Sagt med hennes ord: «Jeg føler at jeg kjenner deg som person, ikke bare som psykolog.»

Det viktige å huske i det å være terapeut på en slik måte, er at klientene mine aldri må føle på et ansvar for meg og mitt. Jeg har eneansvaret for meg og mitt liv, på lik linje med at de har eneansvaret for seg og sitt liv. Og vi har et felles ansvar for den relasjonen vi bygger opp, samtidig som jeg sitter med hovedansvaret for å sørge for at terapirelasjonen utvikler seg slik den skal.

Å være tilstede som hele meg i relasjonen med mine klienter er et kjerneelement i min terapeutiske holdning. Jeg mener det bidrar til å skape åpenhet og ærlighet og det gjør at vi kan møtes som det vi er: to mennesker som sammen strever med å bygge en trygg nok relasjon. Lykkes vi med det, vil den ene av oss våge å dele de vanskeligste, vondeste og mest krevende følelsene og den andre vil evne å ta i mot de reaksjonene og følelsene som kommer. Da kan vi sammen regulere de følelsene og reaksjonene som ikke har vært mulig å regulere tidligere og klienten min kan nærme seg målet om å bli et helere menneske.

Å se hele mennesket

Den forskjellen hos meg kontra andre hun hadde møtt, tror jeg i tillegg reflekterer en holdning hvor diagnoser og deres symptomer ikke har prioritet framfor noe annet. Jeg er like nysgjerrig på deres hobbyer, undringer over livets viderverdigheter og muligheter, som jeg er over de skikkelsene de ser, selvskadingen de påfører seg selv eller tankene og ønskene de har om å ta sitt eget liv. Det er summen av alle disse aspektene ved dem, som er det hele mennesket, og det at jeg skal gi forrang til noen av disse aspektene framfor andre, risikerer å miste den andre av synet.

Skillet jeg snakker om mellom terapirelasjoner som enten tilknytningsrelasjon eller behandlingsrelasjon er, slik jeg ser det, ytterpunkter på en skala. Jeg vil tro at de fleste terapeuter ligger et sted mellom disse ytterpunktene. Poenget er at gode terapirelasjoner er ikke enten/eller, de er både og. Jeg tror ikke du kommer i mål bare med et fokus på tilknytning og jeg tror ei heller at du kommer i mål bare med et fokus på behandling – men jeg tror at vi for ofte er nærmere punktet om behandlingsrelasjon framfor tilknytningsrelasjon.