Brukermedvirkning defineres som at de som berøres av en beslutning, eller er brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbud. At helsetjenestene, inkludert psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, skal sidestille brukernes kompetanse og erfaring med de ansattes kompetanse og erfaring, er et sentralt virkemiddel for å oppnå god brukermedvirkning både på system- og individnivå. Samtidig fratar ikke dette behandlerens faglige ansvar, men må forstås som et nødvendig tillegg for å forvalte dette ansvaret.

Spenningen oppstår i det feltet som jeg i tittelen kaller for brukermedvirkningens janusansikt: Hvordan kan jeg balansere mine klienters legitime behov og ønsker for reell innflytelse over de terapiforløpene vi jobber i, samtidig som jeg skal ivareta samfunnets og systemets ulike krav og forventninger til hva jeg skal sikre at ikke skjer og/eller forhindre at ikke skjer?

Skifte i terapeutrollen

Brukermedvirkning skal bidra til et skifte i terapeutrollen: fra en autoritetsperson som sitter med makt og kunnskap til å ta de riktige beslutningene på vegne av andre, til en (forhåpentligvis) kompetent fagperson som har nødvendig kompetanse til å hjelpe den andre til å realisere sine ønsker og mål her i livet. Dette er også et skifte i en maktbalanse og dermed i måten vi som terapeuter forvalter det ansvaret og den makten vi har blitt tildelt. Det er et skifte som i ledelsesterminologier kunne blitt kalt et skifte fra autoritær ledelse til tillitbasert ledelse.

Ikke minst er brukermedvirkning et skifte i klientrollen: fra å være et menneske som er «sykt» og trenger hjelp og som må legge sin tillit over på terapeuten og dens grep og teknikker, skal klienten være en aktiv, medvirkende aktør i terapirelasjonen. Skiftet i maktbalanse går ikke bare fra terapeuten, det går til klienten som dermed må settes i stand til å forvalte denne makten på en god måte.

Drømmer og mål

Dette skaper en annen forståelse av hvordan terapeuten kan forvalte det faglige ansvaret han eller hun sitter med: Ansvaret må forvaltes gjennom å sette den andre i stand til å realisere de drømmer, mål og håp han eller hun har med seg inn i terapirelasjonen. Ikke minst setter en slik forståelse opp skranker for hva som ikke bør gjøres i en terapirelasjon, da en slik forståelse av makt og maktforvaltning betinger tillit til den andre og en ikke-inngripende holdning til den andres prosjekter og ønsker.

Jeg vil mene at en slik forståelse av terapirelasjonen og brukermedvirkning er i tråd med de terapeutiske idealer og prinsipper jeg har beskrevet andre steder i denne bloggen. Brukermedvirkning er ikke, slik jeg ser det, kontrært til god terapeutisk praksis, men heller en naturlig følge av god terapeutisk praksis. Samtidig er god terapeutisk praksis noe som er krevende å få til av flere grunner.

En av grunnene er samfunnets og systemets forventninger til hva jeg som terapeut skal forhindre at skjer – selvmord, vold, ovegrep, slike ting. Den ofte enkleste måten å forhindre en rekke slike ting på, er å opprette tvungent vern å legge klienter inn på institusjon. Samtidig er dette ofte i motsetning til hva klientene ønsker og ofte også i motsetning til hva som vil være god terapeutisk praksis. Dette skaper et spenningsfelt som vi som terapeuter må leve i – risikoen for at noe går galt og at vi vil få kritikk for det vi ikke gjorde (det er sjelden vi får ros for det vi gjør).

Resultatpress

En annen grunn er presset på å få til resultater, hva nå det enn måtte defineres som, på raskest mulig måte. Dette kan gjøre at vi tyr til terapeutiske metoder og teknikker som ikke er i tråd med hva klienten ønsker eller i stand til å bruke. Når da klienten, forståelig nok, rapporterer å ikke få til å bruke det eller slutter å møte til samtaler fordi de ikke opplever å få noe ut av det, risikerer de å bli ansvarliggjort for våre feil: De er ikke motiverte, ønsker ikke endring, evner ikke å samarbeide. Dermed blir de avsluttet og vi får plass til en ny klient fra den alltids voksende ventelisten på poliklinikken.

En tredje grunn er at klientene ofte møter med forventninger til hva vi som terapeuter kan gjøre eller ikke som er urealistiske. Det er flere av mine klienter som har uttrykt, i starten av våre forløp, at de ikke opplever at jeg gjør noe, jeg hjelper dem ikke. Jeg tror dette gjenspeiler både en fortvilelse og maktesløshet hos dem og en samfunnskulturell forståelse av terapeuten som ekspert og autoritetsperson på hva andre skal gjøre for å få til et bedre liv. Fortvilelsen og maktesløsheten må håndteres via å gi klientene makt og innflytelse og å hjelpe dem til å se hvordan de selv, og ingen andre, har ansvar og dermed makt over eget liv. Den samfunnskulturelle forståelsen er vanskeligere å endre, men f.eks. denne bloggen må anses fra mitt perspektiv som et forsøk på å gi et beskyv til en slik endring.

Balansere egne følelser

Sist, men ikke minst, er det krevende å få til en god terapeutisk praksis fordi vi som terapeuter lever i dette beskrevne spenningsfeltet. Ikke bare skal vi evne å balansere ut våre egne følelser av fortvilelse og maktesløshet, utilstrekkelighet og smerten i møtet med mennesker som ofte har det svært vondt. Vi skal også evne å balansere ut de reaksjoner og følelser som oppstår i oss i møtet med det systemet vi jobber i og de krav og forventninger som kommer derfra.

I min terapeutiske praksis, hvor jeg jobber med mennesker som både har det svært vondt og vanskelig og som ofte har tanker, planer og ønsker om å ta sitt eget liv, opplever jeg dette spenningsfeltet på kroppen hver dag. Det å ikke velge den enkleste veien (bruk av tvang f.eks.) og heller velge å stole på klientene sin evne til å finne en vei ut av det uføret de har blitt plassert i, er krevende. Det betinger bl.a. at jeg er villig til å leve med konsekvensene av at de kan finne på å ta sitt eget liv og det betinger at jeg evner å regulere mine egne følelser og reaksjoner på en slik måte at de ikke unødvendig påvirker terapirelasjonen i en uheldig retning.

Kanskje mest av alt, ligger spenningen i det å leve med at jeg har et faglig ansvar hvor forvaltningen av dette ansvaret langt på vei er lagt over til klientene mine. Min rolle er først og fremst å sette dem i stand til å forstå og å forholde seg til dette ansvaret og å hjelpe dem til å forvalte det på en god måte. Det kan jeg gjøre på mange vis, men de aller fleste av de metodene jeg bruker, er indirekte i sin natur. Det er en metodikk som først og fremst handler om å hjelpe dem til å se rammene og mulighetene de har i livet sitt og å hjelpe dem å bruke de mulighetene de har.

Tillit

Dermed blir terapirelasjonen en tillitsbasert relasjon, hvor tilliten må gå begge veier. Kun gjennom at de stoler på at jeg ikke vil unødig gripe inn i deres liv og levnet, kan de få tillit til meg. Og kun gjennom at de har tillit til meg, er det mulig for meg å ha tillit til dem og deres forvaltning av den makten jeg bevisst legger over på dem. Dermed oppstår også en gjensidig avhengighetsrelasjon. For jeg er avhengig av dem for å kunne forvalte det ansvaret jeg har fått fra samfunnet. Og de er avhengig av meg for å kunne bygge et liv hvor de opplever seg selv om autonome aktører i eget liv.

Dette er brukermedvirkningens janusansikt: Hvordan tillit og avhengighet skaper relasjoner hvor to mennesker kan vokse, i lag med hverandre og fra hverandre. Hvordan tillit og avhengighet skaper en vei for å forløse den spenningen som både klientene og terapeuten lever i. Hvordan tillit og avhengighet skaper en relasjon som når den fungerer, leder til frihet for både klienten og terapeuten.