Mitt første møte med et menneske som skadet seg selv, var naturlig nok skremmende. Det mest skremmende var at jeg ikke forsto.

Skal det være greit at du må kle deg naken, hvis det vurderes som nødvendig, uavhengig av om du er frivillig eller på tvungent psykisk helsevern?

Terapi med klienter som har manglet noe grunnleggende i barndommen, kan skille seg fra annen terapi, blant annet ved at den tar lang tid.

At vi bruker begrepet ´sykdom´ om psykiske lidelser, kan ha en rekke uheldige effekter: Uheldige forventninger til hva som er behandling av psykiske lidelser, en ukorrekt forståelse av psykiske lidelser og risiko for å objektivisere på en negativ måte mennesker som søker hjelp.

I bokhyllen min står en samling tekster skrevet av Carl Rogers, bundet sammen i en bok kalt «On Becoming a Person». Boken og noen av de tekstene, har i mange år vært ett av mine viktigste referansepunkter for å finne trøst, bekreftelse og refleksjoner rundt det å være terapeut.

I dagens økonomiske klima har jeg vanskeligheter med å se hvordan vi kan gjennomføre «den gylne regel», forstått som kostnadsvekst alene. I beste fall tror jeg heller det blir snakk om minst mulig kostnadskutt.

Hvordan fungerer egentlig finansieringssystemet for helseforetakene?  (1) Kanskje det blir enklere for deg å forstå noen helsepolitiske sammenhenger om du tar deg tid til å lese denne teksten.

Det er krevende ikke å velge den enkleste veien (for eksempel tvang) og heller velge å stole på klientenes egen evne til å finne veien ut av uføret de har havnet i. 

I møtet med så komplekse størrelser som mennesker som sliter psykisk, må evalueringen av tiltakene vi gjør, i stor grad være hos klientene og ikke hos oss som fagfolk. Dette tror jeg er den sikreste veien å gå for å redusere rommet for uønsket variasjon.

«Du er den første behandleren som jeg føler forholder seg til meg som et menneske og ikke bare som en masse symptomer. Det er skremmende og fint å kjenne på», sa en av klientene mine her om dagen. Hvorfor gjorde hun det?