Før ferien sa Oliver "ha det" og "god sommer" til de ansatte i barnehagen for siste gang. Han både gruer og gleder seg til å begynne på skolen, men er mest av alt spent. Leken har vært det beste han visste, mens det å sitte rolig for å skrive bokstaver har vært vanskelig. Noen ganger har de voksne i barnehagen blitt sinte på han når han ikke har villet sitte stille for å skrive bokstavene, eller når han synes samling var kjedelig. Han håper det ikke blir sånn på skolen. 

I skolegården på første skoledag står det tre voksne midt i en ring av mange spente barn og voksne. Læreren til Oliver blir presentert som Hilde. "Deg har jeg hørt mye om" sier hun med et stort smil, når hun hilser på Oliver. Barnehagen har overført informasjon. Det er spesielt viktig det når mammaer og pappaer har vært på mange møter i barnehagen. Oliver puster likevel lettet ut, og føler at hun liker han. 

Etter at nyhetenes interesse for skolen har lagt seg hos barna, og de skal starte med innlæring av bokstavene, blir det vanskelig for Oliver. I stedet for å sitte ved pulten og skrive A A A a a a , vandrer han rundt i klasserommet. Han leter etter noe å leke. Læreren sier flere ganger at Oliver må sette seg ved pulten og jobbe videre. Leke kan han gjøre i friminuttet. Hva betyr egentlig "friminutt", tenker Oliver mens han vandrer videre. En dag når mamma kommer for å hente han på skolen, overhører han at læreren forteller til mamma at Oliver ikke har gjort ferdig oppgavene han skal, fordi han har gått rundt i klasserommet og forstyrret de andre. Han hører også at Hilde sier at barnehagen hadde sagt at dette var vanskelig, og at det dessverre ikke ser ut til å være bedre på skolen. Nå begynner Oliver å lure på om Hilde liker han likevel. 

"

Hvordan Olivers lærer håndterer dette, vil ha en avgjørende betydning for hans videre skolegang

"

Liker læreren meg?

Hvordan Olivers lærer håndterer dette videre, vil ha en avgjørende betydning for hans videre skolegang. Oliver er det vi kan kalle et sårbart barn. Ut i fra foreldrenes hyppige møtevirksomhet med personalet i barnehagen, kan vi anta at Oliver har hatt sine utfordringer i barnehagen. Han beskrives som en aktiv gutt, som liker å være i lek. Det er imidlertid vanskelig for han å konsentrere seg når han skal sitte i ro, enten det er samling eller innlæring av bokstaver. Det er åpenbart at Oliver er en elev som vil ha behov for veiledning av de voksne. En forutsetning for at denne veiledningen skal fungere, er at Oliver opplever at læreren liker han, og at de har en god relasjon. 

Det trenger ikke være så vanskelig å bygge denne relasjonen. Min påstand er at det er mulig å identifisere de sårbare barna tidlig. De har gjerne en sårbarhet med seg som foreldre eller barnehage har informert om, eller som viser seg ganske raskt i møte med skolehverdagen. Ved at læreren legger til side en "vente og se hva som skjer" - holdning, og heller starter å bygge et godt grunnlag for relasjonen med disse barna allerede fra første klasse, vil veiledningen de kommer til å ha behov for senere, gå mye lettere. De vil ha troen på at veiledningen gjennomføres med en genuint ønske fra de voksne om at de skal få det til. 

At det er viktig å bygge en god relasjon kan for mange høres ut som selvfølgeligheter. Det krever likevel en form for profesjonell bevissthet som kanskje overrasker mange. Når vi jobber med barn, er det naturlig at vårt egen følelsesregister er ganske aktivt. I møte med barn som utfordrer oss, enten det er med atferd eller at de ikke oppleves like mottakelige for det vi har å lære bort, så er det spesielt lett at våre egne følelser av å ikke mestre aktiveres. Det som skjer ganske automatisk videre da er ofte at vi korrigerer, og barna opplever dette som kjeft. Jo flere ganger vi opplever at vi må korrigere samme atferd, jo mer oppgitt blir vi både i tale og kroppsspråk. Elevene oppdager dette rimelig fort, og det tar ikke lang tid før de resignerer og tenker at de ikke får til noen ting likevel. Jo flere ganger vi korrigerer samme atferd uten at det skjer noen endring, jo større utfordring er det for barnet å gjennomføre endringen. Hvert fall ikke der og da, i situasjonen. Men det er nettopp fordi det er vanskelig for barnet å gjennomføre endringen alene, at det er så viktig at vi vet hvordan vi kan gjøre dette i samspillet med barne. 

"

Jo flere ganger vi korrigerer samme atferd uten at det skjer noen endring, jo større utfordring er det for barnet å gjennomføre endringen

"

Korrigering eller veiledning?

Den betydelige forskjellen mellom korrigering og veiledning ble veldig tydelig for meg etter en opplevelse i mine egne barns barnehage. Jeg har et barn på stor avdeling og et barn på liten. Datteren min på 4 år, vil gjerne være med å levere broren sin på småbarnsavdelingen om morgenen. På hans avdeling er det en enda yngre gutt som er veldig interessert i den "store" jenta på 4 år. Hver morgen kommer han bort og slår mot henne. Datteren min blir naturlignok opprørt, og vi voksne forsøker å få han til å stoppe. Først sier vi "Nei, du må ikke slå" og  "Det er ikke lov å slå", men atferden hans fortsetter. I utgangspunkter er han jo bare interessert i å hilse på datteren min, så han mener ingenting annet enn å ta initiativ til kontakt. Så etter en liten stund kommer vi på en annen fremgangsmåte. "Du må ikke slå, men si hei eller stryk på henne". Gutten slutter å slå med en gang, og går nærmere for å klemme på datteren min i stedet. Denne situasjonen tydeliggjorde for meg hvor viktig det er at barna får rett veiledning, og ikke bare beskjed om hva de IKKE skal gjøre. 

Av en eller annen grunn, er det vanskelig for Oliver å sitte rolig for å skrive bokstaver. At han begynner å tvile på om Hilde liker han, etter at han har fått korreksjoner på sin atferd kan tyde på at relasjonen ikke var god nok i utgangspunktet. Ved at Hilde bruker noe tid for å forstå hvorfor han syns bokstaver er vanskelig, samtidig som hun sammen med Oliver forsøker å finne ut av hvordan de kan gjøre det litt mindre vanskelig, vil hun være i gang med å reetablere en relasjon de kan bygge videre på. Dersom hun fortsetter utelukkende å korrigere atferden, vil relasjonen etter hvert bli helt brutt, og Oliver vil miste motivasjonen. 

Mestring og tilhørighet

Med en trygg og god relasjon, vil voksenledelse og veiledning av Oliver ha et helt annet utgangspunkt, og læreren og Oliver vil oppleve å mestre sammen, noe som vil styrke relasjonen ytterligere. Hvilken retning relasjonsbyggingen går, vil også påvirke Olivers relasjonsbygging med neste lærer han møter. Utgangspunktet med denne læreren kan derfor bidra til at skolegangen blir preget av mestring og tilhørighet, i stedet for en opplevelse av mislykkethet og utenforskap også etter at Hilde ikke lenger er Olivers nærmeste lærer. De voksne på skolen har også stor påvirkning på hvilken status elevene får blant de andre elevene. At Oliver blir møtt på sine behov, og har en god støttespiller i de voksne, vil følgelig også bidra til at han har en god posisjon blant medelevene. Blir han derimot ofte korrigert og lærerne oppleves tydelig frustrerte overfor han, legitimerer dette overfor de andre elevene at de kan behandle han på samme måte. 

Voksne i møte med barn har en naturlig maktposisjon i kraft av å være voksen. Med makt følger også ansvar og muligheter. Ansatte på skolen har ansvar for at alle elever skal trives på skolen og at de skal oppleve mestring. Med disse små grepene på et tidlig tidspunkt, vil læreren ha påvirket elevens utvikling i mye større grad enn noen form for innsats etter at utfordringene har fått etablere seg kan klare å gjøre. 

Ved å gi barna våre den beste starten de kan få med gode og trygge relasjoner, realistiske forventninger, troen på at de kan noe og at noen bryr seg om det de kan og den de er, vil flere føle seg inkludert i fellesskapet. Dette igjen vil redusere forekomsten av blant annet mobbing, psykiske helseplager, frafall fra skolen, kriminalitet og ekstremisme. 

Om Kristin

Kristin Andreassen Eide er psykolog i Vestby kommune og ansatt direkte under skolesjefen. Hun har blant annet i oppgave å bidra til et godt psykososialt miljø i barnehagen og på skolen. Hun gir konkrete råd til skoleansatte om hvordan man bygger gode relasjoner, hvordan man utvikler sosial kompetanse hos elevene og hvordan man kan utvikle et språk for å snakke om følelser. 

Vestby kommune har jobbet aktivt for å høvle ned terskelen for å melde fra om forhold som skaper mistrivsel og dårlig skolemiljø. I en egen video på kommunens hjemmeside  stiller Kristin seg til disposisjon med epost-adresse og telefonnummer, og gir tydelige signaler om at det er lurt å si ifra. «Noe av det viktigste vi kan gjøre er å skape tillit til at vi tar mobbing alvorlig. Ingen skal sitte igjen med opplevelsen av ikke å bli hørt eller sett», sier Kristin som er psykologforeningen.nos nye blogger fra kommunesektoren.

Kristin er spesialist i klinisk samfunnspsykologi.