Første gangen jeg traff Sara holdt vi møtet på verandaen så hun kunne ta seg en røyk. Vårsola gjorde det egentlig ikke varmt nok, og jeg kjente treflis raspe mot sokkelesten. Hun var mamma til to veldig sinte tenåringer, og ingen, heller ikke Sara, trodde at hun var omsorgspersonen de trengte. Mitt tiltak var siste obligatoriske skritt før barna ble flyttet ut av hjemmet. Én eneste gang i løpet av samtalen løftet hun blikket og så på meg; «det er egentlig….» Trakk pusten. «Så dårlig råd… har bare aldri penger….» sa hun. Slapp armene ned langs siden og stirret i plankegulvet igjen «Kan du hjelpe meg med det?».

Vi lever ikke i et vakuum

Min favorittsamfunnspsykolog Åste Herheim sier; «..det er tre ting dere skal huske: kontekst, kontekst, kontekst». Vi lever ikke i et vakuum. Menneskene påvirkes av omgivelsene sine – og selv i velstående Norge er det en tydelig sosial gradient i helse. Du lever lengre med bedre inntekt. Du har det også bedre med psyken. I møte med fattigdom har jeg følt meg maktesløs som behandler. Jeg har tenkt at det jeg driver med er som å pisse i havet. At jeg roter rundt i selvrealiseringsdelen av Maslows behovspyramide, mens personen overfor meg strever med å få dekket helt grunnleggende behov. Utilstrekkelig. Uetisk?

"

Du lever lengre med bedre inntekt

"

Antall barn som lever i fattige familier (definert som under 60% av medianinntekten) er i ferd med å runde 100 000. Relativ fattigdom øker risikoen for en vanskelig oppvekst, barna beskriver opplevelsen av utenforskap, mangel på håp for framtiden og flere symptomer på angst og depresjon enn jevnaldrende. Når man er fattig i rike Norge påvirkes også tilliten til storsamfunnet; ungdom deltar i mindre grad i lag og foreninger og de har færre fritidsinteresser. Det snakkes mye om hvordan barn lider under fattigdom, og jeg tror det er betryggende å tenke at vi kan bøte på dette ved å tilby gode opplevelser, gratis fritidsaktiviteter, ferie for alle, varm skolemat. Redusere effekten av fattigdom.

Regningbunken som eser

Men hvor er foreldrene i tiltakene som løftes frem? Over halvparten av barna er fra minoritetsfamilier, der foreldrene har begrenset nettverk. Mange står utenfor arbeidslivet. Mange er alene om omsorgen. Hvordan bidrar vi til å styrke den viktigste beskyttelsesfaktoren for våre unge, nemlig en trygg og tilstedeværende omsorgsgiver?

Sara våkner hver natt til samme tid, 03.55, magen knyter seg, pulsen øker. Drar med seg dyna, prøver å ikke vekke døtrene som ligger noen meter unna, verandadøra knirker. Der ruller hun en røyk og sitter i fluktstolen med tærne mot det kalde rekkverket, ser himmelen forandre seg mot dag. Regningsbunken som eser i nattbordskuffen. Noen ganger tar hun en sobril for å sovne, andre ganger blir hun bevisstløs foran tv’en uten lyd, våkner utpå formiddagen av sola som har kommet rundt blokkfasaden og velter inn over stuegulvet. «..du må passe på at de kommer seg på skolen» sier jeg. «Du må stå opp før dem, vekke dem, lage frokost, kjøre dem». Hun ser lenge på meg, som om jeg sakte kommer til syne foran øynene hennes, bit for bit. «Jeg har ikke bensin, Ingvild».

Dårlig råd=mer utagering

Det er en påvist en klar sammenheng mellom sosioøkonomisk status og foreldres oppdragerstrategier. Bedre råd gir autoritative foreldre som snakker med barna sine og er mer involvert i deres hverdag. Dårlig råd øker risikoen for bruk av vold, mindre positiv samhandling og lite involvering i barnas liv. Familiestressmodellen forklarer hvordan familiens økonomiske situasjon både direkte (gjennom for eksempel ugunstige bo eller arbeidsforhold) og indirekte (gjennom bekymringer og selvforakt) kan påvirke foreldres evne til å være nære, trygge og tilstedeværende voksne.*  Studier har også sett en omvendt proporsjonal sammenheng mellom familieøkonomi og atferdsproblemer hos ungdom. Dårlig råd gir mer utagerende atferd, bedre råd, og ting roer seg. Spørsmålet melder seg; er det virkelig psykiske forhold vi skal fokusere på i disse familiene?

"

...bedre råd, og ting roer seg

"

Sara hadde mistet jobben. Det vil si, hun hadde gått som ringevikar lenge, uten fast stilling, men med vaktbelegg på over 100 %. I det siste unngikk hun å ta nattevakter fordi jentene snek seg ut. Hun måtte dra fra jobb når de ringte fra barnevernsvakta og politiet. En dag droppet hun et møte hos barnevernstjenesten fordi hun ikke turte å melde avbud på jobb. Det ble et alvorlig styr. Så fikk hun ikke flere ekstravakter, og sjefen svarte ikke telefonen. Sara merket at hun ble dårligere, fikk angst.

Flyttet åtte ganger

Ukene bestod av to til fire møter med offentlige instanser, bekymrede og bebreidende blikk, det var som en stafett der nederlaget vokste for hver veksling, fortalte hun. Ingen snakket sammen, all kommunikasjon gikk gjennom henne, og hun gikk i surr. Kjørte feil i rundkjøringa tre ganger en morgen hun skulle til legen. Slik kunne også den absurde situasjonen oppstå at NAV ikke ville gi henne økonomisk støtte før hun kvittet seg med bilen, mens barnevernstjenesten informerte om at uten bil kunne hun ikke beholde omsorgen for barna.

Sara hadde levd på midlertidige bokontrakter de siste ti årene. Hun og jentene hadde flyttet åtte ganger, de var rotløse og uten nettverk. Sara nevnte at hun gjerne ville jobbe, kanskje ta et kurs, men NAV og fastlegen mente hun var for syk. For meg var systemsvikten åpenbar. For henne var det den sørgelige beretningen om en mamma som mislyktes.

Bedre foreldreferdigheter

Det gjør noe med deg å merke at barnet ditt slutter å ønske seg ting i frykt for å gi deg dårlig samvittighet. Å høre helsesøsters lyse pedagogstemme forklare og peke på hva som bør inngå i et balansert kosthold, når kjøleskapet hjemme er tomt. Å grue seg til januar, når årsavgiften skal betales samtidig med eldstejentas bursdag, sparekontoen fortsatt i null fordi det ikke er noe å legge av. Aldri. Å forakte seg selv hver gang man tenner en røyk, fordi det er en utgift man i alle fall ikke burde tillate.

Dette mennesket skulle jeg altså gi bedre foreldreferdigheter, og det eneste hun ønsket seg var hjelp til å betale regningene. Klar for å lære om ulike oppdragerstrategier av en entusiastisk psykolog fra kultureliten?  

En av jentene sa det rett ut; «kan du gi meg én god grunn til å gå på skolen her når vi bare må flytte igjen uansett? Nei?? Fint» Ytterdøra som smalt, Sara som reiste seg og gikk ut på kjøkkenet. Jeg stirret ned på arket der jeg hadde tegnet opp en flott analyse på skolefravær. Føyde til en ny driver – «utrygg bosituasjon», to streker under. Men det er da dilemmaet melder seg, for som psykolog var dette hverken mitt bord eller mandat. Hvor langt skal brukerperspektivet trekke oss – ut av kontoret – ut av det intrapsykiske – ut av samspillsveiledning og inn på… NAV?

"

Omveien om boligkontoret blir en investering i et bedre behandlingsutfall

"

I fire måneder jobbet jeg med kontekst, kontekst, kontekst og heldigvis endte historien akkurat der vi hadde håpet. Fast bolig, arbeidstrening, noe mer økonomisk støtte. Grunnleggende behov ble dekket, trygghet etablert, Sara var mottakelig, og jobben min kunne starte. Barna ble boende.

Samarbeid og kunnskapsdeling

Jeg vet at rammene for systemarbeid ikke er optimale på alle arbeidsplasser. Og mange er uenige i at psykologen skal forholde seg aktivt til levekårsutfordringer. Men jeg mener bestemt at noen ganger er fattigdom til hinder for etisk forsvarlig behandling, og da risikerer også psykologen å bidra til systemsvikten hvis hen ikke løfter blikket. Hovedsakelig ved samarbeid og kunnskapsdeling. Ved å møte andre ansvarlige instanser, alle rundt bordet. Ved å vise hvordan våre verktøy svikter når pasienten bruker all sin kognitive kapasitet på å være i en kronisk økonomisk kriseberedskap. Omveien om boligkontoret blir en investering i et bedre behandlingsutfall. 

Ikke at det er en suksessoppskrift. Det hender både arbeidsgiver, forvaltning og helsevesen er mer opptatt av å verne sin rett til ikke å gjøre skjønnsmessige vurderinger enn å bidra med hver sin bit og hjelpe familier på beina igjen. Det kan være en uvant tanke å bistå noen ekstraordinært. Men i blant treffer man på ildsjelene. Eller bare folk som vil samarbeide. Også NAV består av mennesker som ønsker å gjøre en god jobb, og lovverket er i overraskende grad åpen for individuelle løsninger, selv når det koster litt ekstra. Mitt håp er at jo oftere vi møtes på denne måten, jo kortere blir veien mellom tuene vi sitter på. Og kvinner som Sara kan få «én dør inn».  

Hva det er verdt? En mor som får selvrespekten tilbake. To unge, sinte jenter får bli hos en mamma som kan være der for dem. Opplevelsen av å være en del av noe større, en velferdsstat som fanger deg opp og gir deg de sjansene du har behov for. Omsorg satt i system. Tilhørighet. Et land å være stolt av. 

*Dearing, Zachrisson & Mykletun (2011) Tidsskrift for Norsk psykologforening. 48. 785-787.