Det er en underlig erfaring når rollen som pårørende slår beina under all opparbeidet yrkeskompetanse, og det du vil formidle vrenges fra fornuftig til kravstort idet ordene forlater leppene. Dører jeg som psykolog har nøkkel, til får avanserte koder idet jeg skifter hatt og blir pårørende. Det er da jeg trenger at en innenfor låser opp. En som har tilgang på de rette kanalene, som kan ta styring og få til samhandling i praksis.

"

Det er da jeg trenger at en innenfor låser opp

"

Sirisser og automatgevær

Som barn hadde jeg en drøm. Det er sommer og jeg går i heten langs en landevei. Varmen som dirrer over asfalten. Fuglekvitter. De spredte skyene er bomull på himmelen, og blomstene i veikanten stikker mot leggen. Lilla. Blåklokker. Rader med prestekrager. Bilen kommer tordnende rundt svingen. Som i samtidens dramatiske bilder fra Irak-krigen står to menn på lasteplanet med maskingevær.

Jeg rekker akkurat kaste meg ned i grøfta før automatvåpnene går av i lange, taggete sekvenser, kulene skriker over hodet mitt der jeg ligger sammenkrøket med nesa i varm, tørr jord, under strå som bøyer seg svakt, kiler i øret. Lyden av sirisser stiger og stiger i stillheten som følger.

Da jeg ble voksen sa psykologen min det handlet om opplevelsen av en krise som kommer uanmeldt. Akkurat som min familie befant seg i en situasjon der alt ble veltet om. To foreldre som på hver sin måte skulle håndtere å få et annerledes barn, og to søstre som på hver sin måte skulle leve videre i et hjem hvor alt var som før, og likevel helt nytt – med et lite, rynkete, vakkert spedbarn med Down syndrom.  Ut av det blå. Ingen kunne forutsett morens depresjon eller farens flukt fra hjemmet. I hvert fall ikke jeg.

Fliker av enighet

Jobben min som terapeut og veileder i barnevernet har gitt meg god trening i å delta i samarbeidsmøter. For å hjelpe mennesker med sammensatte behov må vi trekke lasset sammen. Barnevern, Nav, bup, ppt, skole og hjem. Mange aktører rundt bordet er krevende, men etter hvert har jeg lært å balansere anerkjennelse og bekreftelse med struktur og praktisk løsningsfokus.

"

Det kan være overraskende høy temperatur i slike møter

"

Hva er de andres mål og intensjoner? Hvorfor tenker de som de gjør? Finnes det fliker av enighet noe sted? Så prøver jeg å vise hvordan min jobb er avhengig av de andres. Som at min behandling vil ha mer effekt hvis klienten også får et trygt sted å bo. Kan nav hjelpe? Eller at institusjonsopphold på «atferd høy» ikke er en god løsning for ei jente i starten av ungdomstiden, nesten uansett hvor ille fatt det er. La oss få jobbe i økologien!

Når jeg klarer å formidle faglige vurderinger så det treffer de andre, kan vi bli et lag, istedenfor folk som peker irritert på nestemann i tiltakskjeden. For det kan være overraskende høy temperatur i slike møter. Eller tyngende lavmælt håpløshet. Noen må ta styring og hjelpe oss proffe å beholde vår profesjonalitet. Synliggjøre hvordan vi kan ta ansvar på hver vår kant, lage gjennomførbare planer. Som representant for barnevernstjenesten er det aldri helt lett, men som pårørende virker det umulig.  

Den andre siden av bordet

I dag sitter jeg på andre siden av bordet, i et samarbeidsmøte rundt broren min. Det er rart og kronglete å være pårørende. Jeg vil for mye. Jeg blir for styrende. Slitsom, uten tvil. Fra å være fagpersonen som kan alliere meg med både makta og brukeren er jeg skjøvet ut i limbo. Jeg prøver gang på gang å løfte frem fagligheten min i diskusjonene, men om det er min emosjonelle tilstand som stikker kjepper i hjulene, eller om det er merkelappen jeg bærer idet jeg entrer rommet, vet jeg ikke.

Bare at det kjennes som å stange hodet i veggen hver gang jeg møtes av et empatisk nikk og usynlige skuldertrekk. 

– Så hva skal skje til neste gang, da?? Hører jeg at jeg nesten roper.

– Skal vi vente ett år til før Håkon får skyss til jobb?

– Ett år til med tusling rundt i leiligheten. Ett år til med økt utagering? 

Det er da det skjer. En leder i en annen kommunal instans tar ordet og oppsummerer. Tegner det store bildet. En psykiater henger seg på, og sier det jeg har forsøkt å kommunisere i et år nå. At mens kommunen krangler om hvem som skal betale transport til og fra jobb, blir brukeren syk. Og vil kanskje ikke være i stand til å benytte seg av jobbtilbudet sitt om han ikke snart kommer i gang igjen.  Vennlige, blå øyne som sier «la oss ta en prat med nav og se hva vi kan få til», og mamma som sukker at «Nav – de har jeg snakket med – tro meg».

Odene endret klang

Dette har jeg tenkt, trodd på og preket: At hjelperen har større mulighet til å lykkes i offentlige systemer enn den pårørende. Der familier har prøvd og blitt avvist, kan behandleren likevel nå frem. Så fikk jeg endelig erfare det. Merke at ordene og ideene fikk en ny klang, at forslagene til løsning ble møtt med handling, og at prosessen skjøt fart ut av sumpen idet fagpersonen ledet an. Uansett hvor urettferdig det kjennes, så er det en viktig erkjennelse. Og for vår yrkesgruppe bør den treffe hardt. Samhandling er ikke det samme som å samle alle rundt bordet, og reelt samarbeid er aldri brukerens ansvar. Det er du, som psykolog, som skal koordinere, skape allianser og fremdrift. Ikke undervurder din egen påvirkningskraft. Bidra til å utvide bildet. Ikke hør på en mamma som sier hun har snakket med nav. Forstå, og ta på alvor hvilken makt du forvalter.  

For det er ikke først og fremst krisen, maskingevær og kaos som dreper i dette landet. Det er systemene som kveler deg langsomt. De som nekter å snakke sammen. Eller som ikke kan innse at pengesekken til syvende og sist er en hel pott. Kommunen er kommunen er kommunen. Verdien da, av å møte en fagperson som kan lytte og også ta styring. Det er som en oase i ørkenen.

Klisje eller ikke.

Det er en forskjell som utgjør en forskjell.