På podcasten Psykologisk salong  ble det sagt noe jeg har tenkt mye på. Forsker og psykolog ved Folkehelseinstituttet, Leila Torgersen, spurte (fritt gjenfortalt etter hukommelsen); «hvem er de flinke pikene, og hvorfor diskuterer vi dem? Jo, de er øvre middelklasse-døtre. Barn av psykologer og journalister».

Hva foreldrene din tjener har mest å si

Vi kan begraves i kronikker om flink-pike-syndrom og angst og depresjon blant elitens unge, men det er uansett en kjensgjerning at somatiske og psykiske lidelser er mest utbredt i lavere lag i samfunnet. Og det er de fattige som går lengst uten å få rett behandling. Glem bekymringen over at gutta dropper ut av skolen. Det har fortsatt mer å si hvor mye foreldrene dine tjener enn hvilket kjønn du har.

"

Det har fortsatt mer å si hvor mye foreldrene dine tjener enn hvilket kjønn du har

"

Noen fortalte meg at juristene har meldt bekymring over rettssikkerheten fordi advokatene snart kun består av det øverste laget i samfunnet. Selv har jeg i grunnen alltid, trolig som følge av egne fordommer, ansett jussen som et studium for de bemidlede unge kvinner og menn med perler, oppvarmet innkjørsel og diskret kvalitet i alle ledd. Kanskje var det fler fotformsko på syttitallet, hva vet jeg. Kanskje mer idealisme, større sosial mobilitet også her. Uansett er det interessant at det ryktes om en for homogen advokatpopulasjon, og at dette kan forringe rettsprosessen for enkelte grupper.

Hvor godt egnet er man som forsvarsadvokat for Chris som knapt fullførte grunnskolen, om man har levd et beskyttet liv i overklassen? Og hvordan blir det om vi vender speilet mot oss selv?

Et annet språk

I romanen «Farvel til Eddy Bellegueule» av Edouard Louis beskrives hovedpersonens fetter der han sitter på tiltalebenken. Han ler hånlig og brautende av dommeren og advokatene. Han synes de snakker som «homser». Den såre underteksten er påtrengende. Mange av dem som dømmes i norske rettsaler, forstår lite av det som blir sagt under saken deres. Det er som å få vedtak fra NAV lest opp time etter time, uten komma eller punktum. Som å ta et semester i Costa Rica uten å kunne spansk. Et annet språk.

Som psykologstudent husker jeg professor Karsten Hundeide (UiO), som var sentral i utviklingen av International Child Development Programme (ICDP), snakke om kontekst og fortolkningsrammer på en måte som fikk meg til å skjønne alvoret. Den fine balansegangen mellom kulturrelativisme og det å akseptere at andre mennesker har erfaringer som skiller virkeligheten deres fra min med vesentlige nyanser. At en ørefik er den samme handlingen objektivt sett, men at hva det betyr – og hvordan det oppleves kan være svært ulikt.

Jeg synes fortsatt det er vanskelig. Men etter snart ti år i barnevernet vet jeg at denne innsikten er avgjørende. For å få til dialog. Få til endring.

En gang møtte jeg en somalisk mann. Han kom fra en flyktningeleir der han forberedte mennesker på innreisen til Norge. Det var krevende å forklare norsk oppdragelse, sa han. «Men det er jo viktig å ikke bare si hva som er feil, men samtidig gi et alternativ. Vise hvordan man kan korrigere på en trygg måte, er varm og tydelig».

Det er hevet over all tvil at han gjorde en langt bedre jobb enn hva jeg, til tross for min overvekt av formell kompetanse, kunne utrettet. Både fordi han var den han var – han delte deres sosiokulturelle forståelsesramme. Og fordi de så ham som ikke altfor fremmed. En somalier, selv om han også var norsk. Budskapet er aldri løsrevet fra avsenderen. Og farges alltid av mottakerens egen livsfortelling.  

"

Det handler ikke alltid om fortrengte følelser, men om ikke å ha råd til å delta i samfunnet 

"

Tilhører psykologer eliten?

Hvem er psykologene egentlig? Er vi eliten? Er vi overklasse? Hvor møblert kan hjemmet mitt bli før jeg mister troverdigheten blant lavere samfunnslag? Et perlekjede kan visstnok medføre tap av respekt fra fagbevegelsen, men vil en pasient føle seg fremmedgjort av psykologens dyre øredobber?

Den klare sosiale gradienten i helse viser at mangelen på grunnleggende ting skyfler folk ut i psykisk uføre rett som det er. Det handler ikke alltid om fortrengte følelser, men om ikke å ha råd til å delta i samfunnet. Det er ikke fordi du gråter hver gang du egentlig er sint, men fordi du sover på gangen uten et sted å gjøre lekser. Det er ikke manglende differensiering av ulike emosjoner som gjør deg aggressiv, men at du stoppes og ransakes hver gang du går til og fra fotballtrening torsdag kveld. Og angsten, tristheten eller raseriet ville forsvunnet, om du bare fikk orden på disse helt konkrete utfordringene. Da er det fint om psykologen husker å spørre om økonomi. Snakker et språk du forstår. Eller tar en tur ut av kontoret og ser hva du lever i resten av ukas 167 timer.

Et stykke å gå

Som behandler, sakkyndig eller rådgivende konsulent har vi maktposisjoner der våre tolkninger og handlinger kan gjøre uopprettelig skade. Det er etter hvert blitt en selvfølge å vokte seg for stereotyp tenkning i møte med eksotiske kulturer, men det utvises langt mindre varsomhet når det handler om sosial klasse. Nordmenn liker å føle seg på linje, og det gir en skummel blindsone. For å være klar over egen fortolkningsramme og begrensningene dette medfører, også når det gjelder ulik sosioøkonomisk status, er avgjørende for hvor godt vi klarer å hjelpe. Og i hvilken grad vi sammen vil nå Psykologforeningens mål om å bidra til sosial utjevning.

Vi har et stykke å gå. Som at oppmerksomheten dreies rundt de flinke pikene fremfor drabantbysønnene som vil leve 10 år kortere enn brødrene vest for elva.