For ikke så lenge siden fortalte pappa at da jeg var seks år og i mitt mest kraftfulle uttrykk av meg selv, hendte det at han og mamma vekslet blikk. – er vi virkelig glade i hun der? Og mamma husket hvordan jeg dramatisk skrek at jeg skulle kaste meg selv i søpla, for de brydde seg jo ikke uansett.

Jeg syntes det var fint å høre, for jeg tror ikke det er så uvanlig få barna sine, eller foreldrene sine, så langt opp i halsen at det blir vanskelig å huske at man egentlig er glade i hverandre. Relasjoner er friksjon. Og reparasjon. Og mellom foreldre og barn, oftest fundamentert i en grunnleggende og betingelsesløs kjærlighet. Nettopp derfor er det så vondt å være vitne til familier der konfliktene overskygger ethvert håp om at trygghet og nærhet kan oppstå igjen. Og å møte foreldre som daglig stiller seg spørsmålet om de fortsatt er glade i barnet sitt, og ungdommer som føler seg misforstått, angrepet og uelsket.

Tildekker omsorgssvikt?

Metoden jeg jobber med, MST (Multisystemisk terapi), har nylig blitt anklaget for å tildekke omsorgssvikt . Det er vondt å lese om ungdom som ikke har blitt hørt, selv når de prøvde å fortelle. 12-åringer som fikk forstå at det var dem det skulle fikses på og ingen spurte hvordan de hadde det. Det er viktige stemmer å lytte til, og jeg er glad for at de tør og kan fortelle om sine erfaringer. Dessverre hender det at ungdom der familien har mottatt MST, sitter igjen med en opplevelse av ikke å ha blitt involvert. I min jobb som konsulent og kvalitetssikrer i MST, er jeg opptatt av at vi skal bli enda bedre på å hindre at det skjer. Ingen skal få en terapeut hjem til seg to ganger ukentlig uten å bli sett på mer enn sin atferd. Langt mindre skal vi bidra til å tildekke omsorgssvikt.

"

det er ikke alltid man kommer i posisjon til ungdom i opposisjon

"

Så til det vanskelige. For det er ikke alltid man kommer i posisjon til ungdom i opposisjon. Det kan handle om kjemi, terapeutferdigheter eller timing. Som ny terapeut var det ofte jeg ikke fikk det til, selv om noe av det beste jeg vet er å snakke med ungdom. Det skjer av og til når man jobber med mennesker i krise – summen av alle problemene blir overveldende, og selv den som skal være profesjonell mister grepet og gir opp. Men å mislykkes i enkeltsaker er ikke det samme som å ha en grunnleggende holdning om å ignorere hovedpersonen i behandlingen. MST retter ikke fokus mot foreldrene fordi ungdommens stemme ikke teller, men for å plassere ansvaret der det kan og bør ligge; hos de voksne. Min erfaring er derfor at selv i behandlinger der ungdommen ikke er aktivt deltakende, kan vi få til store endringer.

…og på bursdagsfesten bare stod hun der og rakte frem hånda, sa ikke takk en gang, og etterpå var det bare klaging over at hun hadde fått for lite penger. Hun er så utakknemlig! Det gjør meg rasende!  Hva vi har gitt henne her – og hun bare  – han slår ut med hånden, - aner ikke hva hun har!

Aishas far ble sint mens han snakket, han stod over meg og smalt hånden i bordet for å understreke hvert poeng. Datteren var yngst i en stor søskenflokk, og hadde vært hans lille jente. Nå avviste og krenket hun ham på alle måter; ved å skrike og smelle med dører, svare frekt, skulke skolen og være sammen med norske gutter som dessuten var mye eldre, som røyket hasj og kjørte bil. Han snakket om sin egen oppvekst, første jobb som 10-åring, foreldrene som aldri hadde gitt ham noe – annet enn en ny start i Norge. – hun har fått alt! Nå ropte han. – Alt hun ville ha har hun fått, aldri manglet noe, og hva er takken? Ingen respekt!!

Les også

• Intervju med Ingvild Stjernen Tisløv
• Andre blogger av Ingvild

Takknemlighet

Det er alltid vanskelig for barn å være takknemlige for det de er født inn i – for de kjenner jo ingen annen virkelighet. En jødisk komiker fortalte at uansett hvilke livsutfordringer hun snublet over på sin vei ble tårene hennes alltid møtt av morens lakoniske kommentar – er du en lampe laget av hud? Nei. Da har du ingenting å gråte for. Moren hadde overlevd Holocaust, og hadde sin helt egen referanseramme. 

"

det er urimelig å forvente at unge mennesker med problemer som vold, rus, kriminalitet eller omfattende skolefravær helt på egenhånd skal bryte den negative spiralen

"

MST ble utviklet på 90-tallet, som en motvekt til det individrettede fokuset på ungdom med atferdsproblematikk. Istedenfor å legge problemet i ungdommen, og stemple dem som late, slemme eller faktisk onde, så man atferden som et resultat av mange faktorer. Det var kommunikasjonssvikt, tvingende samspill, uhensiktsmessig oppdragerstrategier og ungdom med få mestringsopplevelser og vonde erfaringer.

Med denne forståelse ga det lite mening å plassere barna på institusjon, som var gjengs løsning den gangen. Målet ble heller å hjelpe foreldre og nærmiljø til å opptre konfliktdempende, være mer tilstede i ungdommens liv og redusere risikoen for skadelig atferd ved å være varme, tydelige og trygge voksne. For det er urimelig å forvente at unge mennesker med problemer som vold, rus, kriminalitet eller omfattende skolefravær helt på egenhånd skal bryte den negative spiralen. 

Som mer erfaren terapeut var det heldigvis sjeldnere jeg ikke fikk kontakt. Noen tommelfingerregler var å ikke ta avvisning eller direkte utskjelling personlig, vise oppriktig nysgjerrighet, profesjonell nærhet, og å gi ungdommen uttalt rett i at foreldrene maser, krangler og kjefter for mye. Humor hjelper også. Men med Aisha kom jeg ikke en millimeter. Hun hadde ingen problemer, og ergo ikke behov for å snakke med en psykolog. Etter en stund godtok hun likevel at jeg pratet med foreldrene – så lenge hun slapp å se meg. Selv respekterte jeg ønsket hennes med ett lite unntak. Jeg inviterte henne alltid med på møtene – og ble møtt av en talende taushet bak den lukkede døra.

Se video

• Vanlige utfordringer for tenåringsforeldre

Vanlige, fine familier

Omsorgssvikt fører ofte til atferdsproblemer. Men atferdsproblemer handler ikke alltid om omsorgssvikt. Det finnes ganske vanlige, fine eller rare familier der livskriser, skilsmisser, ulikt temperament, mobbing, rus, traumer eller bare overveldende mye hormoner fører til knuter mellom mennesker som hardner til de nesten er uløselige.

Det kan også handle om mer grunnleggende ting som fattigdom, eller individuelle utfordringer som alvorlige lærevansker. Dette skjer i noen familier. Og når ungdommen – som en følge av kaoset får et uttrykk som er til skade for seg selv og andre, haster det. Da trenger familien hjelp til å tåle trøkket, ikke gi opp, men sakte bygge tillit til hverandre igjen. Skole og nærmiljø må være inkluderende, koble ungdommen på igjen. Politi og barnevern må ha is i magen. 

"

Aisha var drabantbyprinsesse og fikk anerkjennelse for sine små og store sorger og gleder alle andre steder enn hjemme

"

Aisha deltok aldri i MST-behandlingen, og via andre fikk jeg bekreftet i klartekst hva hun syntes om meg som fikk foreldrene hennes til å troppe opp på fester i okkuperte hus, ringe de voksne vennene hennes, eller sørget for at kontaktlærer og mor snakket sammen daglig. Men det var noe annet som var like viktig som de skadereduserende tiltakene vi holdt på med, nemlig å få far til å håndtere sinnet sitt. Og å hjelpe foreldrene å ta Aishas perspektiv. Kanskje litt drøyt å hevde at det var det jeg gjorde, all den tid jeg ikke fikk et ord med henne, men vi er mange terapeuter som driver mentaliseringsarbeid uten å ha barnet i rommet. Aisha hadde aldri opplevd borgerkrig og flukt.

Drabantbyprinsesse

Aisha kjente ikke til nød. Aisha var drabantbyprinsesse og fikk anerkjennelse for sine små og store sorger og gleder alle andre steder enn hjemme. Vendepunktet kom da foreldrene aksepterte at hennes takknemlighet aldri ville handle om det de selv manglet i sin oppvekst, men hva hun fikk utover det hun hadde lært seg å forvente. For å fortjene hennes respekt måtte de også ta inn over seg hvordan hun så, levde og følte verden, løsrevet fra familiens historie, i et nytt land med friske øyne.

Det går bra med Aisha i dag. Jeg fikk høre av en venn at hun var takknemlig for det jeg hadde gjort for dem. Det var veldig hyggelig, for jeg går alltid med en klump i magen når jeg ikke har fått snakket godt med dem jeg til syvende og sist har vært der for. Og ganske fint at det nettopp var det ordet hun brukte «takknemlig» – for det fikk meg til å huske hele den første samtalen jeg hadde med pappaen hennes.

I min jobb er jeg daglig vitne til et målrettet arbeid landet rundt, der høyt kvalifiserte terapeuter gir familier med komplekse problemer en reell sjanse til å klare veien videre selv, eller med nødvendig hjelp og støtte. Oftest med ungdommen som deltaker, noen ganger uten. For meg er det utrolig meningsfullt. For familiene det gjelder kan det være uvurderlig.