Jeg kjenner mange psykologer, og gjennom bijobber også økonomer, lærere, skuespillere, reklamefolk, barnevernspedagoger og ingeniører. Min erfaring er at psykologer som stand er mer utrente på å gi og få kritikk enn flere andre yrkesgrupper. Jeg har ikke forskningsmessig belegg for å hevde at det er sånn, men vil dele noen tanker basert på egne erfaringer.

Kritikk er kvalitetskontroll

Da jeg diskuterte Skårderudsaken med en bekjent som ikke er helsearbeider, sa han: «Å jobbe med de som strever aller mest gjør dere muligens skånet for kritikk, fordi resten av oss er takknemlige for at noen orker. Vi vil egentlig ikke høre hva dere står i, vi er bare glad for jobben dere gjør.»
Jeg vet ikke om han har rett, men syntes det var en interessant kommentar. For hvis man nesten aldri får kritikk, så kan det påvirke graden av behov for å kontrollere kvaliteten på eget arbeid. I tillegg vil for lite kritikk frata oss muligheten til å øve på å ta det imot. En del av kritikken kan bli tilbakevist for fort, slik vi har sett det i kritikken av barneverntjenesten. Selv når det kommer berettiget kritikk har mange behov å forsvare barnevernet, kanskje fordi de har den aller vanskeligste jobben, med dertilhørende høyt sykefravær. Hjelperne blir selv en utsatt gruppe. Dette kan blant annet føre til at en debatt om kvalitet både kan forsinkes og forskjønnes.

Lite plass i utdanningen

Vi trente påfallende lite på det vi ikke fikk til i løpet av studietiden. Når vi skulle gi hverandre tilbakemeldinger på for eksempel rollespill eller i internpraksis, ble vi instruert til å ha fokus på positiv forsterkning; si det du vil at folk skal gjøre mer av. Jeg kan ikke huske at vi verken ga eller fikk kritikk med fokus på forbedringer eller dårlig håndverk. Jeg har heller ikke sett noe særlig dårlig terapi. De om underviser har en tendens til bare å vise fram de flotte videoene, ikke de mislykkede. Psykologer er heller ikke glade i å ha med studenter i terapirommet. Vi har ingen mester/svenn – tradisjon der man stadig ser andre psykologer i arbeid.

Bjørnetjeneste?

Derimot lærte vi en del om hvordan vi skulle beskytte oss selv, og hvordan å tåle og holde ut andres lidelse. Fra et emosjonelt perspektiv forstår jeg denne prioriteringen veldig godt. Det er utvilsomt viktig å være god på egenomsorg, og psykologer er de snilleste jeg kjenner. Jeg tror intensjonen var å skape trygge terapeuter. Men man blir ikke trygg bare av å få ros. Man blir usikker på om det stemmer, fordi man vet at folk tenker på mer enn de sier. Fra et rasjonelt perspektiv lurer jeg derfor på om all omsorgen kan ha vært en bjørnetjeneste, og at vi ble dårlig rustet til å gi og ta kritikk, ferdigheter som er avgjørende i kvalitetsarbeid.

For å bli god på noe, må man gjøre mer av det man får til, men også øve seg på å se etter feil og mangler ved utførelsen, og deretter terpe på det som ikke er bra. For å få øye på egne blindflekker, kan man blant annet se seg selv på film, eller få tilbakemeldinger fra andre. Men tilbakemeldinger fra kollegaer fordrer at vi lar dem se hva vi gjør. Tilbakemeldinger fra pasienter fordrer at vi spør dem systematisk. Jo mer man er vant til å be om kritikk, jo oftere får man det, og jo lettere blir det å takle kritikken. All kritikk kan være nyttig, også den usaklige eller personlige, fordi man lettere ser verdien av den konstruktive.

Antiprestasjonskultur

Det er mye vi ikke kan trene på som studenter, men trener vi etterpå? Er opplæring og trening i å gi og få kritiske tilbakemeldinger spesielt vektlagt i spesialistutdanningene? Vi er riktignok ansvarlige for vår egen utvikling, men jeg er usikker på hvor mye egendriv psykologer har når det gjelder å be om kritiske tilbakemeldinger når vi ikke trener på det fra start. Det er antiprestasjonskulturen og rausheten som er den rådende, og alt som er bra har også potensielle slagsider.

Vi ble beskyttet, og vi er fortsatt beskyttet, både av lukkede rom, og av en konsensuspreget kultur. Det er inkluderende og varmt, men jeg tror det forsinker kvalitetsdebatten.