Min første pasient var en alkoholiker på snart 70 år. Han hadde hatt titalls psykologer før meg, og hadde gått i behandling i 30 år fordi det var et krav fra NAV. Han fortalt at den nyttigste hjelpen han hadde fått var økonomisk rådgivning og hjelp til å ringe datteren sin, ikke terapi. Jeg bidro med å forbedre samarbeidet med saksbehandleren på NAV, hun skaffet han ny leilighet, og med det steg livskvaliteten hans betraktelig.

Høstens debatt i Morgenbladet har i hovedsak handlet om man er for eller mot pakkeforløp. Men diskusjoner om den beste metoden eller den beste terapeuten blir fort navlebeskuende. Mange terapeuter møter pasienten sin en time i uka. Av ukas 168 timer utgjør da terapitimen 0,6 prosent av tiden. Det som skjer de resterende 167 timene er viktigere enn terapien.

Glemmer behandlere dette, kan vi selv bli en opprettholdende faktor til problemet, ved å overse de mest virksomme endringselementene som er utenfor terapirommet. Selvsagt kan terapi være av avgjørende betydning for folk, og terapi virker, men i konkurranse med en forelskelse eller en etterlengtet jobb for en som er deprimert, kommer våre metoder til kort.

Hjelpetiltak gir størst effekt hvis vi kobler på de menneskene og aktivitetene som finnes ute i det levde livet, gjerne i kombinasjon med terapi.

"

Hjelpetiltak gir størst effekt hvis vi kobler på de menneskene og aktivitetene som finnes ute i det levde livet.

"

Forskningen viser at valg av terapimetode kun utgjør en liten del av utfallsvariablene i terapi, og at terapeuten er viktigere. Men det viktigste er systemene barna lever i. Vi vet at foreldres psykiske uhelse, konflikter, mangel på sosial støtte, fattigdom og mobbing påvirker både utvikling og opprettholdelse av psykiske helseplager.

Pakkeforløpene bør derfor inneholde tiltak som er rettet mot systemene i tillegg til individet, og hvor fokus er på livskvalitet, ikke bare diagnoser og symptomer. Det trenger ikke å være en motsetning mellom systemtenkning, humanisme og pakkeforløp. Dagens standard er allerede er for individbasert, og med pakkeforløpene får vi mulighet til å inkludere en større del av systemene enn dagens standarder gjør. Vi må ikke overse folks iboende sårbarheter, biologi og gener, men slik helsevernet drives i dag, vektes systemtenkningen for lite i forhold til biologi.  

En «drømmepakke» for psykiske helseplager hos barn og unge bør inneholde:

• En dose obligatorisk familiearbeid, ikke bare sporadisk veiledning av foreldrene. Barnet kan være en symptombærer for foreldrenes strev. Det er viktig å se samspillet mellom barn og foreldre. Barna må være med å bestemme hva som kan være hjelpsomt.
• En dose samarbeid med lærere eller barnehageansatte. Vi bør i større grad oppsøke de arenaene barnet oppholder seg mest i løpet av en dag. Lærere har mye informasjon om hvordan de opplever barnet på skolen, og undervurderes ofte som samarbeidspartnere.
• En dose samarbeid med venner, fotballtreneren eller andre betydningsfulle personer i barnets miljø. De har ofte tanker om årsaker til vanskene, for eksempel mobbing eller utestengelse.
• En dose samarbeid med de kommunale aktørene som jobber der familien lever sine liv, og som har et ekstra blikk på dårlig økonomi eller arbeidsløshet. Kanskje noen familier har bedre nytte av Adams matkasse og en husmorvikar enn å gå i terapi.
• En dose terapi med barnet, hvis han eller hun har utbytte av det. Vi bør bruke validerte måleinstrumenter for å undersøke om hun får det bedre, og målingen bør handle om opplevd livskvalitet, ikke bare symptomer.

Bent Høie, Bjarne Hansen og andre sentrale aktører i departement og direktorat bør tenke utenfor boksen når de nye pakkeforløpene skal lages. Når man lager hjelpetiltak for barn, bør menneskene i barnets system være hovedingrediensene i planen, ikke supplementet.

Og viktigst: Vi må måle om hjelpen vi gir hjelper, og om barna får det bedre sammen med de som skal ta vare på dem. 

Denne teksten ble også publisert på Morgenbladet.no  4. desember 2015.