4. desember 2015
Heidi Tessand
Jeg håper de fremtidige pakkeforløpene inkluderer systemene rundt barn og ungdom som strever, og ikke sementerer det individfokuset som fortsatt preger store deler av psykisk helsevern.
Min første pasient var en alkoholiker på snart 70 år. Han hadde hatt titalls psykologer før meg, og hadde gått i behandling i 30 år fordi det var et krav fra NAV. Han fortalt at den nyttigste hjelpen han hadde fått var økonomisk rådgivning og hjelp til å ringe datteren sin, ikke terapi. Jeg bidro med å forbedre samarbeidet med saksbehandleren på NAV, hun skaffet han ny leilighet, og med det steg livskvaliteten hans betraktelig.
Høstens debatt i Morgenbladet har i hovedsak handlet om man er for eller mot pakkeforløp. Men diskusjoner om den beste metoden eller den beste terapeuten blir fort navlebeskuende. Mange terapeuter møter pasienten sin en time i uka. Av ukas 168 timer utgjør da terapitimen 0,6 prosent av tiden. Det som skjer de resterende 167 timene er viktigere enn terapien.
Glemmer behandlere dette, kan vi selv bli en opprettholdende faktor til problemet, ved å overse de mest virksomme endringselementene som er utenfor terapirommet. Selvsagt kan terapi være av avgjørende betydning for folk, og terapi virker, men i konkurranse med en forelskelse eller en etterlengtet jobb for en som er deprimert, kommer våre metoder til kort.
Hjelpetiltak gir størst effekt hvis vi kobler på de menneskene og aktivitetene som finnes ute i det levde livet, gjerne i kombinasjon med terapi.
"Hjelpetiltak gir størst effekt hvis vi kobler på de menneskene og aktivitetene som finnes ute i det levde livet.
"
Forskningen viser at valg av terapimetode kun utgjør en liten del av utfallsvariablene i terapi, og at terapeuten er viktigere. Men det viktigste er systemene barna lever i. Vi vet at foreldres psykiske uhelse, konflikter, mangel på sosial støtte, fattigdom og mobbing påvirker både utvikling og opprettholdelse av psykiske helseplager.
Pakkeforløpene bør derfor inneholde tiltak som er rettet mot systemene i tillegg til individet, og hvor fokus er på livskvalitet, ikke bare diagnoser og symptomer. Det trenger ikke å være en motsetning mellom systemtenkning, humanisme og pakkeforløp. Dagens standard er allerede er for individbasert, og med pakkeforløpene får vi mulighet til å inkludere en større del av systemene enn dagens standarder gjør. Vi må ikke overse folks iboende sårbarheter, biologi og gener, men slik helsevernet drives i dag, vektes systemtenkningen for lite i forhold til biologi.
Bent Høie, Bjarne Hansen og andre sentrale aktører i departement og direktorat bør tenke utenfor boksen når de nye pakkeforløpene skal lages. Når man lager hjelpetiltak for barn, bør menneskene i barnets system være hovedingrediensene i planen, ikke supplementet.
Og viktigst: Vi må måle om hjelpen vi gir hjelper, og om barna får det bedre sammen med de som skal ta vare på dem.
Denne teksten ble også publisert på Morgenbladet.no 4. desember 2015.
Synet på hva psykologer kan bidra med på skolene er litt snevert, mener PPT-leder Andrea Kanavin Grythe. I en ny rapport forklarer hun hvordan de kan hjelpe elever gjennom klassekameratene og lærerne deres.
Her finner du eksempler på hvordan PPT følger opp elever og ansatte i grunnskolen. Historiene er hentet fra virkeligheten, men personene er anonymiserte.
Bare 16 prosent vurderer tilgjengeligheten til psykisk helsehjelp i egen kommune som god, viser tall fra Helsepolitisk barometer for 2019.
Rekk opp hånda de som mener de kjenner hovedstadsprosessen bedre enn Psykologforeningens tillitsvalgte, Birgit Aanderaa.
Siri Næs stakk hodet fram for «den gylne regel», og se – det sitter der ennå.
Jeg er et vandrende genetisk eksperiment: Jeg er enegget tvilling. Det er ingen tvil om at genene er viktige, men genene kan ikke oppdra barna våre. Det er det bare vi foreldre som kan gjøre.
Emneord: barn og unge , spesialisthelsetjenesten , terapi
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.
Kommentarer