Jeg jobber på et sted med folk som puster fag og er genuint opptatt av at pasientene våre skal få så god oppfølging som mulig. Det er veldig inspirerende. Før jul inviterte vi ungdommer fra Forandringsfabrikken på plandag, som jeg skrev om i innlegget  Vi lærte ikke å være vanlige mennesker på Blindern  . Jeg var spent på om vi kom til å klare å følge opp Proffenes oppfordringer om å gjøre BUPen mer ungdomsvennlig og øke inkluderingen av pasientene i videreutviklingen av tjenesten. Jeg er glad for å kunne si at vi er godt i gang.

Høstens kick off på BUP Øvre Romerike var et utvidet personalmøte hvor fem av arbeidsgruppene viste fram status på arbeidet med å bli en bedre BUP. En av psykologene fortalte om nye møbler til venterommene og ideer til dekor på veggene.

En av legene viste fram det nye ungdomsrommet, hvor noen av ungdommene på BUP har fått velge farger på veggene, og kommet med forslag om hva slags spillkonsoll, TV og annet utstyr vi bør ha som kan gjøre BUPen mer egnet til for eksempel gruppeaktiviteter. Noen fortalte om arbeidet med å lage barne- og ungdomsvennlige behandlingsplaner, hvor vanskelige faguttrykk byttes ut med ord barn og ungdom forstår. Andre fortalte om arbeidet med å øke kvaliteten på møter med samarbeidspartnere, og hvor viktig det er å ta en telefon til dem man skal møte i forkant.

Den sprekeste utfordringen kom fra ledergruppa. De ønsker at vi skal finne en måte å visualisere verdiene våre på, slik at verdiene ikke bare er ord på et ark i en perm i en nedstøvet hylle. Verdiene skal visualiseres på en måte som helst fører til at pasientene merker hva vi står for når de kommer til oss, at de opplever at vi jobber verdibasert.

To av verdiene er «pasienten i sentrum» og «felles ansvar for alle pasienter». Hvordan skal disse verdiene synes?

"

Verdiene skal visualiseres på en måte som fører til at pasientene merker hva vi står for når de kommer til oss.

"

Jeg kan ikke røpe hvilke diskusjoner som oppsto i kjølevannet av dette, for det er en konkurranse, og hemmelige aktiviteter pågår. Teamet jeg er på, IPO (intensiv poliklinisk oppfølging, et ambulant team), består av en gjeng med høyt konkurranseinstinkt, og vi mener selvsagt at vi sitter på vinnerplanen.

Vi har nettopp hatt plandag på hytta til Marit, hvor vi evaluerte vårens innsats, og planla mål for høsten. Engasjementet var stort. Selv etter middag, badstue og bading i innsjøen, da vi satt foran peisen, snakket vi like mye om hvordan vi best skulle hjelpe pasientene våre, som andre ting man snakker om etter arbeidstid. Vi snakket om mål vi har nådd, men også om det vi ikke får til; situasjoner som føles uløselige, mennesker vi ikke klarer å hjelpe på den måten vi vil.

Vi har en kultur hvor vi støtter hverandre, hjelper hverandre med å se nye løsninger, trøster hverandre når noe går dårlig, og heier på hverandre når noe går bra. Noen av oss satt oppe til kl. 3 på natta og diskuterte hvordan vi skulle lage gode tjenester for de mest utsatte barna og ungdommene som trenger både BUP og barnevern, et nytt prosjekt som jeg skal være prosjektleder for.

"

Jeg kan ikke huske sist noen i ledelsen snakket om produksjon.

 

"

Vi snakket om hva som skal til for å lykkes. Vi må legge humanistiske prinsipper til grunn for hjelpetiltak, vi bør sette mening og livskvalitet som de viktigste målene for bedring, og vi må forstå symptomene i lys av belastningene. 

Alt arbeidet ovenfor skjer innenfor rammene av spesialisthelsetjenesten. Jeg kan ikke huske sist noen i ledelsen snakket om produksjon. Det er grunn til å tro at det betyr at vi gjør det de skal og sikkert mer enn det. Jeg har ikke opplevd at vi er gjenstand for en samlebåndsideologi hvor det ikke er rom for kreativitet og autonomi. Det er rom for diskusjoner, og det er rom for ros. Og alle har et felles mål: Vi skal gjøre vårt beste for pasientene våre.

Det er mulig jobben min er en sjelden blomst i et landskap som ofte blir beskrevet som hardt , men desto viktigere er det å fortelle om den.