Jeg håper virkelig ikke at vi blir sittende fast i skyttergraver og ender opp i endeløse diskusjoner a la kognitiv versus psykodynamisk terapi, arv eller miljø, eller for eller mot manualbaserte terapier.

Hårfin balansegang

Det finnes mange mennesker i Norge som har psykiske lidelser; alvorlige psykoselidelser, bipolare lidelser, alvorlige depresjoner og personlighetsforstyrrelser.

Det finnes mange med enormt høyt lidelsestrykk, som har opplevd stigmatisering, at folk er redde for dem, og som opplever seg selv og resten av verden som uforutsigbar, fryktinngytende og utrygg. Jeg er redd for at vi undergraver alvorlige psykiske lidelser hvis vi også sykeliggjør resten av dem som strever.

Det er en hårfin balansegang, men det er mulig; å ta folk på alvor, uten å overdramatisere, og det er mulig å normalisere, uten å bagatellisere. Når Folkehelseinstituttet hevder at det til enhver til er 20 % av befolkningen som har behov for hjelpetiltak, og at nærmest alle mennesker i løpet av livet vil få en psykisk lidelse, da får jeg lyst til å jobbe for at vi må skjerpe både begrepsbruken og retorikken: Faktum er at de fleste får ikke psykiske lidelser, og alle som strever psykisk er ikke syke. 

Hva er mest hensiktsmessig for pasienten

Jeg tror at i gapet mellom bagatellisering og overdramatisering, så finnes det flere forståelsesmodeller for hvordan man kan håndtere psykiske helseplager. Disse blir for sjelden kommunisert, og det kan være uheldig, spesielt i arbeid med barn og unge.   

Et eksempel fra hvordan vi jobber i Hjelper´n: Det er ikke alvorlighetsgraden i seg selv som avgjør om vi henviser til BUP eller ikke, det er hvor brede vi vurderer at tiltakene bør være, og hvilken hjelpeinstans vi tror best kan iverksette tiltakene.

Hvis et barn er veldig nedstemt eller utagerende fordi foreldrene har konflikter, det er mobbing på fotballen, eller skolesituasjonen er dysfunksjonell, slik at vanskene forstås som uttrykk for en ”systemfeil”, blir tiltakene deretter.

Vi tilbyr foreldrene, fotballtreneren og/eller læreren samtaler, ofte vil barnets symptomer reduseres hvis systemtiltakene har effekt, og i tillegg kan vi tilby samtaler med barnet, enten alene eller sammen med foreldrene. Fordi noen av de nevnte tiltakene ikke ville blitt prioritert i BUP, på grunn av tiltaksrefusjonssystemet, så tror vi at BUP ikke vil kunne tilby det vi mener denne familien trenger, og vi iverksetter tiltakene kommunalt.

BUP tenker ikke smalere

Dette betyr ikke at jeg tror at mine kollegaer i BUP tenker smalere enn jeg, eller at de mener at det er ikke er nødvendig med systemtiltak. Men fordi den rådende forståelsesmodellen som ligger til grunn i lovverkene og alt som regulerer virksomheten, har et mer individrettet utgangspunkt, og barnet defineres som pasienten, så kan det sette begrensninger på hva som er mulig å gjøre innenfor BUP- systemet. Vi henviser derimot til BUP hvis vi vurderer det som nødvendig å gjøre utredninger for gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, traumer eller tilknytningsforstyrrelser.

I de tilfellene ser vi det som mest hensiktsmessig at BUP tar saken, og ser at både diagnostisering og medisinering kan være nødvendig og funksjonelt. Men det er altså ikke lidelsestrykket eller alvorlighetsgraden som avgjør om vi henviser videre eller ikke, men hvilken forståelsesmodell vi ser vanskene i lys av, og hvilken tjeneste som best kan iverksette de mest adekvate tiltakene ut fra de rammebetingelsene som finnes. For å sitere Ann Kristin Imenes; vi er lavterskelpsykologer, ikke ”lightpsykologer”.

Spørsmålet om man kan forebygge psykiske lidelser, eller om det er å bagatellisere dem, henger altså sammen med hvilken forståelsesmodell som ligger til grunn. Jeg tror på den ene siden at ved å fokusere på stressorene som utløser reaksjoner, så kan mange vansker forebygges.

Hvordan forstå psykiske helseplager

Denne posisjonen står ikke i motsetning til en sykdomsforståelse. Jeg tror også det finnes lidelser hvor forebygging handler mer om reduksjon av symptomer og komorbide tilstander. Det jeg savner, er at de som bestemmer hvordan vi skal jobbe, hva slags tiltak som anbefales, hvilke lover som skal gjelde, og hva slags systemer man skal rapportere i, også forholder seg til hvordan man skal forstå psykiske helseplager.

Jeg synes det mangler en rød tråd i hele helsepolitikken, og derfor er det mange som er frustrert over systemene de jobber under: Kartet og terrenget passer rett og slett ikke sammen.