På den ene siden snakkes det varmt om lavterskeltilbud, forebygging og at det meste kan fikses på fem konsultasjoner. På den andre siden protesterer psykisk helsevern mot å bagatellisere psykiske lidelser. Er vi i ferd med å polarisere debatten om hvordan psykiske helseplager bør håndteres?

Kåre Valebrokk er død, men sitatene hans lever videre, blant annet: ”Enhver god journalist bør lukte øl etter lunsj”. Valebrokk var opptatt av å unngå skrivebordsjournalistikken. Han mente at journalistene burde komme seg ut av kontorene sine, og snakke med folk der folk er. Som kommunepsykolog er jeg opptatt av det samme.

Jeg har lenge tenkt at jeg bør skrive noe om kirkeasylbarna jeg kjenner, og som jeg så maktesløs prøver å hjelpe. Selv om de har gitt meg lov til å skrive om dem, har jeg allikevel kviet meg, fordi det er et så forferdelig vanskelig tema.

Psykisk helse har aldri stått øverst på agendaen hos noe parti i noen valgkamp. For å forstå hvor paradoksalt dette faktum er, holder det å referere til Folkehelseinstituttets Arne Holte, som har dokumentert at depresjon alene belaster den europeiske økonomien mest, vesentlig mer enn hjerte-kar lidelser og kreftsykdom.

Den prisbelønte gravejournalisten Amy Goodman hevder at demokrati ikke er noe man har eller ikke har, men noe alle må ta ansvar for å bevare. Hun mener at vi må heve stemmen og bry om det som skjer rundt oss, at vi må være vårt ansvar bevisst og dele erfaringer slik at de kommer andre til gode.

Jeg leste et innlegg av Gunhild M.H. Marchen i Morgenbladet den 9. november. Det handlet om lengsel etter tid. Etterpå ble jeg sittende tankefull og med hodet fullt av stemmene til mennesker jeg møter på jobben. Her er to av dem:

I 1991 var farmoren min 87 år, og jeg var 18. Hun var sparsommelig, fornuftig, jordnær og fåmælt. Jeg drev med fest og fanteri, var følelsesmessig overaktivert, levde i drømmeland og snakket på inn- og utpust. På tross av våre ulikheter, delte vi et felles engasjement:

Naboen min Petter - på seks og tre kvart år - er en klok liten fyr. En ettermiddag så vi en katt utenfor husrekken der vi bor, og jeg spurte Petter om hva han trodde at katten tenkte på. Han sa : «Jeg tror ikke at katten tenker på samme måte som jeg.

Noe av det fineste med å være kommunepsykolog, er å få lov til å jobbe der livene leves. Det å være til stede på et foreldremøte for en gjeng med helt ferske førsteklasseforeldre og bidra i samtaler om hvordan skolestart kan vekke følelser av redsel og stolthet både for dem og poden, oppleves som meningsfullt folkehelsearbeid.