Mine helter og største inspirasjonskilder denne høsten er psykisk helseproffene og barnevernproffene fra Forandringsfabrikken.

For et par uker siden ble jeg minnet på hvor rause mennesker kan være, selv når de har det vondt. Blogginnlegget Sinte brukere, matte hjelpere ble møtt med undring, støtte og respekt. Mange skjønte hvor viktig jeg synes det er at hjelpere og brukere av helsevesenet snakker sammen. Jeg er svært glad for den konstruktive dialogen som fulgte i etterkant. 

Jeg har nølt med å publisere denne teksten, fordi jeg er redd å bli tolket som en sutrete hjelper. Som om det er hjelperne som er ofrene. Jeg er også redd for å få kjeft av folk der ute. Altså brukerne. Eller klientene? Pasientene? Uansett hva man kaller mennesker som strever og trenger hjelp, så kan det oppleves feil.

Jeg har blandede erfaringer med brukerrepresentanter. Jeg har tenkt: Hvem er det denne brukeren representerer, med unntak av seg selv? Trenger vi mer proffe brukerstemmer?

Hvis man som psykolog jobber utenfor terapirommet, har man abdisert da?

Å utjevne sosiale forskjeller er noe av det viktigste vi kan gjøre for å forebygge psykiske helseproblemer hos barn og unge.

Jeg er stolt og glad over å være medlem i en forening som setter seg hårete mål og har store ambisjoner. Da landsmøtet vedtok ”Forebygging for barn og unge” som nytt hovedsatsningsområde, tenkte jeg at dette både er nytenkende og modig. 

Med 100 millioner bevilget over statsbudsjettet til rekruttering av kommunepsykologer i 2014, er det viktig at vi både ser på hvilke oppgaver psykologene bør ha, og hva de er i stand til å utføre.

Jeg har hatt 9 ukers sommerferie. Før ferien laget jeg en liste med planlagte gjøremål før høsten; rydde i kjellerboden, male kjellerstua, skrive leserinnlegg til valgkampen og lese meg opp på faglitteratur.

Jeg har alltid vært opptatt av formidling. For lenge siden jobbet jeg med teater. Egentlig mest med revy, hvis jeg skal være ærlig. Vi prøvde å skrive om ting vi var opptatt av, og formidle det på en måte som folk forstod. Vi fortalte historier, lagde musikk, danset og sang. Vi ønsket å lage bilder i hodene på folk, eller få dem til å le eller gråte. Helst samtidig.