10. juni 2014
Kultursensitivitet handler om å rette blikket innover, ubehagelig langt innover. Det skjønte jeg da jeg - frustrerende nok - ble utsatt for kulturell nysgjerrighet rettet mot meg selv.
Når noen sier «kultursensitiv» så tenker jeg først og fremst på min egen kultur. Det har ikke alltid vært slik. Lenge var jeg opptatt av kunnskap om kulturelle forskjeller; å bli kjent med opprinnelseskulturen til mine pasienter. Det er jo ikke så rart egentlig når én kulturell formulering handler om å være nysgjerrig på den andre, hvordan man forstår deres helse og lidelse i deres kultur.
Men dette endret seg drastisk da jeg frustrerende nok ble utsatt for kulturell nysgjerrighet rettet mot meg selv. Vedkommende heter Christina og er medisinsk antropolog. Hun skulle følge arbeidet jeg gjorde med en gruppe flyktninger sammen med en annen psykolog. Hun stilte ubehagelige spørsmål av typen:
Tenker du på reaksjoner på overdrevent stress som patologisk? Hvorfor det? Hvordan formidler du det? Hva skjer hvis du sykeliggjør noe klienten ikke tenker er sykdom? Om vedkommende ikke har et ord for depresjon, skal du da gi dem det? Dersom du skaper det du kaller en behandlerrelasjon til de som søker hjelp, hva slags ansvar tror du at de tror du har? Hvordan forholder du deg til dette? Hvorfor varer en gruppebehandling i to timer inkludert pause? Hvorfor trenger man pause? Hvorfor er klare tidsrammer viktig? Hvorfor er tid viktig? Hva skjer når gruppelederne forlater gruppen i pausen? Hva skjer med maktbalansen?
Spørsmålene var uendelige, plagsomme og frustrerende. Jeg følte at her prøver jeg å lede en behandlingsgruppe og så blir plutselig alt stilt spørsmål ved! Ikke aggressive spørsmål, men likevel av den sorten som gjorde at jeg ble usikker, famlende og tvilende. Jeg må innrømme at jeg først ble provosert. Hvordan skulle jeg kunne hjelpe andre hvis jeg selv tvilte på alt jeg gjorde? En viss grad av tro på sine metoder er nødvendig for å føle mestring.
Men i ettertid da jeg fikk roet meg og reflektert så jeg verdien av det å undre seg over vår behandlingsfilosofi, metoder og tilbud med et kritisk og nysgjerrig blikk. Disse har utviklet seg i en gitt kultur innenfor en helt spesiell type institusjon – norsk psykisk helsevern.
Akiah O. Berg
Norsk psykisk helsevern er basert på en medisinsk modell med en dualistisk forståelse av kropp og sinn. En modell som opererer med henvisninger, krav til avslutning og viderehenvisninger avhengige av det vi vurderer som problemstillinger.
Selv om vi har kunnskap om viktigheten av relasjon som terapeutisk virkemiddel forholder vi oss ikke til dette i denne institusjonen. Én avdeling behandler deg for depresjon, men dersom den skulle utvikle seg til psykose sendes du videre til en annen behandler. Skulle du bli så syk at du må legges inn på sykehus, avbrytes som oftest relasjonen til din kjente behandler. Og ja, vi er fullstendig besatt av å avslutte. Vi har et begrenset antall timer, og man lærer tidlig i dette yrket at det å avslutte raskt, gir deg et godt forhold til ledelsen.
Syndebukken er som alltid penger, men er det så såre enkelt. Er vår praksis og holdninger et resultat av en kultur som er opptatt av tid, effektivitet og produkt, fremfor prosess? Vi sier at prosessen er viktig for vellykket terapi og gjennomfører ukentlig prosessmål. Men hvorfor er det nyttig å treffes en gang i uken? Hvorfor er det nyttig å treffes i 45 – 50 minutter?
En vellykket terapi kan også være å treffe et menneske 4 -5 ganger i løpet av et år. De vet at du er der, de må ikke gjennom en helt ny henvisningsrutine for å ta kontakt for å si at akkurat nå lurer jeg på om vi kan ta en prat. Kunne det tenkes at denne typen frihet og fleksibilitet ville føre til tryggere relasjoner, bedre prosess og muligens færre behandlingstimer? Kan det tenkes vi faktisk ville kunnesparepenger?
Jeg vet om flere som bryter med den norske behandlingskulturen. Den utfordres i møtet med pasienter som har behov for noe helt annet enn det vi har for vane å tilby. Men behøver det å være brudd? Er det på tide at vi tar en skikkelig gjennomgang av vår behandlingskultur og finner ut om det ernåvi skal fornye oss. Fornyelse basert på forskning i en mer kulturelt sammensatt nåtid, og ikke på basis av institusjonelle begrensninger?
Akiah Ottesen Berg er styremedlem i Foreningen for interkulturell psykologi og jobber ved Norment, K.G. Jebsen senter for psykoseforskning, Universitetet i Oslo & Oslo Universitetssykehus og på Modum Bad, Traumepoliklinikken, Oslo.
Det er særdeles lite «lykke» å spore blant mine mange fattige klienter i Oslo og London.
Shanti Sachane vil ha flere psykologer til internasjonale kriseområder. Hun lover at de skal bli godt ivaretatt. Hun er en av dem som har ansvar for å gjøre nettopp det.
– Vi har tidsånden på vår side. Ingen tør være uenig med oss.
Kjenner du den emneknaggen som noen poster på Instagram og Facebook, den som heter «den følelsen»?
Tommelen opp for at Nasjonalt profesjonsråd for psykologiutdanningen vurderer å gjøre kulturpsykologi til standard i profesjonsutdanningen.
Emneord: interkulturell psykologi
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.
Kommentarer
Det ubehagelige blikket innover
16. juni 2014 13:36:36
Jessica Harnischfeger