Det var fint å lese dette Birgit.

Etter 22.juli har jeg også jobbet med å finne bilder og metaforer med paralleller til somatikken som kan hjelpe oss til å finne balanse mellom ytterpunktene i den psykososiale oppfølgingen. Det ene ytterpunktet er normalisering - at alle med sitt vanlige nettverk vil komme seg greit gjennom tapet eller traumet - og at vi som overivrige hjelpere kan gjøre vondt verre. Det andre ytterpunktet er at alle som har vært direkte berørt av 22.juli vil trenge behandling for å forebygge PTSD eller patologisk sorg, og at de fleste derfor bør få hjelp av en psykolog - jo før jo bedre.

Jeg har fra 22.juli representert NPF i Helsedirektoratets "Samarbeidsorgan for helsemessig og psykososial oppfølging etter 22.juli" - og i vårt arbeid har det vært en utfordring å finne denne balansen. Direktoratet har støttet seg på to av våre kompetansemiljøer på dette feltetet, Senter for Krisepsykologi (SfK) og Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS). I Samarbeidsorganet (og i Ekspertgruppa som vart opprettet av direktoratet i forlengelsen av Samarbeidsorganet) har vi hele tiden blitt dratt i to retninger - mot normalisering og understøttelse av indvidets egne ressurser og nettverk - og forberedelse av hjelpeapparatet i det ganske land på at mange av de direkte berørte (både etterlatte og overlevende) vil være sterkt traumatisert. For å følge din metafor Birgit, er vi forberedt på at mange har dype psykiske sår som ikke bare kan behandles med plaster og trøst.

Helsedirektoratet har nå gitt føringer til kommunene om en aktiv oppfølging av de som ble direkte berørt 22.juli. Med Birgit sin metafor har direktoratet anbefalt at noen skal ta av plasteret etter en stund for å se på såret og vurdere om det er behov for en annen oppfølging enn plaster og trøst. I tillegg blir det nå anbefalt å samle de berørte for å gi litt informasjon og tips, som bl.a. vil innbefatte råd om at det ikke er lurt å pirke i sårene, at de skal skylles av og til, og at de bør unngå å få skitt i såret osv. Når jeg drøfter situasjonen med kolleger, dras jeg hele tiden i begge retninger. Mange er opptatt av at det er viktig å normalisere og unngå patologisering. Samtidig ser mange at det kan være stort behov for oppfølging og behandling, og forbereder seg på å stå klar.

Å stå klar innebærer å være oppdatert på feltet. Det er mange helsepersonell på sykehus som ikke praktiserer håndhygiene i tråd med dagens kunnskap og retningslinjer, og det kan også være mange av våre kolleger som ikke har fått med seg kunnskapsutviklingen på traume- og sorg-feltet de siste 20 årene. Jeg er veldig glad for at så mange som over 400 av våre kolleger på kort varsel har fått med seg dagsseminaret til Tine Jensen - og demed er litt mer up-to-date på hvordan vi kan hjelpe de som har behov for mer enn plaster på såret.

Det er fortsatt vanskelig å fatte hvilket ekstremt traume veldig mange mennesker ble utsatt for 22.juli. Midt oppe i dette er jeg stolt av å ha kolleger som Atle Dyregrov, Tine Jensen og mange flere, som stiller opp med sin hjelp og også deler velvillig av sin kunnskap. Og jeg er stolt av det som Birgit og veldig mange andre gjør fra sine ståsted, ved å skrive og snakke om alle de aktuelle temaene og å hjelpe oss selv og våre medmennesker til å finne gode bilder og metaforer. Kanskje er vi i ferd med å utvikle et språk?

Jeg likte godt metaforen med sår, Birgit. Og få sår er også noe annet enn å bli syk, så på den måten inkluderer du normalpsykologisk forståelse. Som profesjonell må man ikke glemme at man også kommer langt med empati og varme, og det synes jeg du illustrerer på en god måte i dette innlegget.

Jeg likte sår-språket. Særlig at det skilles mellom sår og arr.
Samtidig får jeg lyst til kort å kommentere Jogeir Sognnæs, som skriver "I tillegg blir det nå anbefalt å samle de berørte for å gi litt informasjon og tips, som bl.a. vil innbefatte råd om at det ikke er lurt å pirke i sårene, at de skal skylles av og til, og at de bør unngå å få skitt i såret osv.".
Nå er det vel ikke sånn at en metafor eller et bilde passer enhver mottaker. Å bli påprakket en metafor som gir mening for avsender/hjelper, men ikke for mottaker/pasient, kan oppleves som invaderende i stedet for at man føler seg forstått.

Helt enig i det du skriver Sigrun. Vi skal selvfølgelig vurdere bruk av metaforer i en klinisk kontekst.

Det var helt riktig måte å se på psykiske skader !
Jeg er mobbeoffer fra arbeidslivet, depresjon\angst har jeg måtte bearbeide selv, ved å flytte utalige ganger !! For å komme vekk fra nye mobbere !
Grunnen er at jeg har asbestose skadde lunger som bedriften frasier seg ansvar for, mangel på vernematriel.