Ja enig i at psykologer skal ha et samfunnsperspektiv, et nettverksperspektiv og et ressursperspektiv. Men uenig i at vi ikke skal ha et diagnoseperspektiv. Om vi nå tar DSM-IV har systemet i all sin kategoriske skrøpelighet det fortrinn at det er empirisk og deskriptivt, forutsatt at vi gir full og likeverig vekting av alle aksene i systemet, ex akse II personlighet= ressurser, akse III medisinske tilstander, akse IV sosiale forhold, akse VI relasjonell fungering og akse VII personlighetsdynamikk. Så kast ikke overbord diagnoser også i kommunen.

Helt enig i at dette på mange måter er en verdidebatt. Har inntrykk av at enkelte tilsynelatende ikke tar inn over seg at vitenskap også er ideologi.

Ivar Ørstavik: Hvilken nytte har du reelt sett i bruk av diagnosemanualer?

Er usikker på hva Hilde mener med diagnosemanualer. Bruker ikke slike i min praksis. Poenget mitt er at det ikke er å sykeliggjøre 'symptombæreren' jeg driver med, men vanlig klinisk arbeid, inklusive foreldrearbeid, og alltid med ressursfokus. Diagnose= kunnskap, ICD-10/ DSM-IV er øverste kjennetegn på et problem/ eller fravær av et problem. Den reelle nytte er første sortering, og kommunikasjon av dette til f.eks fastlege eller til DPS, eller til NAV, pga det systemet vi har og bruker og som er anerkjent til tross for kjente mangler.

Dette er kjernesak både for psykologprofesjonen og for helsevesenet! Og addressert i en rekke medier i det siste. Bl.a. kronikk i dagbladet på onsdag om patologisering av eksistensielt slit, og artikkel om DSM-V i siste tidsskrift for psykologforeningen vedr. utviklingen av diagnoser. Psykologprofesjonen må bruke faget på bred måte og ikke snevres inn til kun diagnose-spesifikk utredning& behandling i en sykdomsbasert paradigme!

Poenget mitt er at a) ja diagnosesystem som dsm-iv, særlig, og i noe mindre grad icd-10 er basert på en sykdomsmodell. men b) de åpner samtidig for annen bruk (jfr ressursbeskrivelse på individnivå, og sosial støtte beskrivelse på samfunns- lokal- og nettverksnivå. Og noen mennesker jeg møter har klare behov som forklares av somatisk helse, og de argumenterer nettopp ut fra disse behov (eks krav om service fra hjelpemiddelsentralen). Min utfordring til forkjempere for alternative modell blir da hvordan dere vil beskrive og kommunisere problem, ressurs og behov innen en travel arbeidshverdag som f.eks fastelger har.

Erfaringsmessig er det ved avlutningen av en sak kjennetegn på god psykisk helse og antall risikofaktorer i miljøet som sier mest om sannsynlig god prognose, ikke fravær eller tilstedeværelse av symptomer. Jeg er ikke prinsipiell motstander av diagnostisering, diagnoser kan være nyttige, riktige og gode. Men i hverdagen har jeg mer bruk for normalpsykologisk kunnskap, som tross alt er psykologenes primærkilde i grunnutdanningen. Kjennetegn på god psykisk helse kan være:
1. Et godt nok integrert følelsessystem, i betydningen i stor grad kjenne igjen følelser og bruke dem som informasjon for handling.
2. Tanker og følelser henger sammen, triste tanker gir triste følelser, og omvendt. Hvilke mestringsstrategier som brukes for å håndtere tanker og følelser gir nyttig informasjon.
3. Klarer å gi selvrepresenterende beskrivelser.
4. Klarer å fortelle en slags historie om sitt liv.

I tillegg, hvordan har de det hjemme, på skolen, på fotballtreninga?

Motstandere av denne pragmatiske tinærmingen vil kanskje spørre hvordan jeg kan måle hva som er godt nok av de overnevte kjennetegn? Svaret er at jeg bruker klinisk skjønn, og dette fokuset gir gode samtaler med de som strever hva gjelder utvikling og mestring. De opplever det mer meningsfullt enn informasjon om hva de ikke har symptomer på lenger. I tillegg har jeg DSM/ICD10, som jeg bruker mer i viderehenvisningssammenhenger.

Ellers oppfattet jeg det første blogginnlegget til ikke å handle om man skal slutte å bruke diagnoser eller ikke, men en verdidebatt med utgangspunkt i om alle reaksjoner på livsbelastninger skal diagnostiseres, og om vi som psykologer skal være med på å støtte dette. Når det gjelder sorg er svaret nei, sorg skal ikke diagnostiseres, synes jeg.