- Jo altså, ut ifra problematikken passer en PTSD diagnose egentlig best, men han oppfyller ikke alle kriteriene der. Og så har han symptomer innenfor noen andre diagnoser, men det stemmer egentlig ikke helt det heller. Synes det blir veldig feil uansett hva jeg velger.

- Du vet Bjørnar, nå er vel ikke jeg den rette til å hjelpe deg med dette. Jeg leser for tiden en bok av Paula Caplan som heter ”They say your’re crazy – how the world’s most powerful psychiatrists decide who’s normal”. Den burde du lese. Den gir deg overhode ikke noe hjelp med ditt nåværende problem, ja, antageligvis kommer den til å gjøre deg litt mer frustrert.

Paula Caplan er psykolog og forsker ved Harvard universitetet i USA. Hun arbeidet tidligere som konsulent for Den amerikanske psykiatriforeningen da dagens versjon av det psykiatriske diagnosesystemet (DSM-IV) var under revisjon.

Mens hun gjorde dette arbeidet oppdaget hun hvor lite vitenskapelig basert DSM faktisk er, til tross for at den gir seg ut for det motsatte. I boken sin skriver hun blant annet om det faktum at det ikke finnes noe vitenskapelig støtte for når en såkalt psykisk lidelse (som i seg selv er konstruerte størrelser, og refererer ikke til faktiske vitenskapelig definerte lidelser) inntreffer, altså: hvor går grensen for om man har lidelsen eller ikke selv om manualen lister opp ulike kriterier. Boken gir en skremmende beskrivelse av hvordan det mest innflytelsesrike systemet innen det psykiske helsefeltet ikke bare er uvitenskapelig, men også hvor stor skade det kan gjøre på det enkelte menneske.

En gang da jeg selv jobbet i spesialisthelsetjenesten kom jeg i kontakt med en mor som ønsket en utredning av barnet sitt. Hun fortalte meg at hun og lærerne på skolen så at hun hadde store vansker, og de ønsket å få en bedre forståelse av hva hun slet meg. Moren sa til meg ”jeg ønsker at du skal utrede henne for å komme med en beskrivelse av problematikken. Men jeg ønsker ikke en diagnose. Jeg vil ikke at hun skal ha en slik merkelapp. Vi vil bare forstå henne bedre”. Så jeg utredet henne slik jeg pleide å gjøre, og skrev en rapport med en beskrivelse av problematikken.

Da jeg gikk gjennom utredningen med min veileder sa han til meg ”Du har diagnoseplikt når du jobber i spesialisthelsetjenesten, Birgit”. ”Men moren er jo helt eksplisitt på at hun ikke ønsker det. Vi tvangsdiagnostiserer vel ikke unger i dette landet?” prøvde jeg meg. ”Du har diagnoseplikt” var svaret jeg fortsatt fikk.

Og han hadde selvsagt rett: Å få diagnose er en rettighet. Og barn har en selvstendig rett til å bli diagnostisert uavhengig av foreldrenes holdning til hva som er hensiktsmesig. Jeg endte likevel opp med ikke å sette noen diagnose, og var således ganske ulydig.

Da jeg hadde et møte med moren og skolen for å forklare utredningen og problematikken sa læreren til meg ”I alle de år jeg har jobbet i skolen, og støtt på denne problematikken, har jeg aldri fått den så godt beskrevet før. Nå forstår jeg mye bedre hvordan vi kan tilrettelegge”. Så da er det vel greit?

Nei, det er ikke det. Fordi diagnoser er sterkt relatert til rettigheter og tilgang på ressurser for hjelp. Poliklinikkene trenger dem også fordi de paradoksalt nok er en kvalitetsindikator. Og som jeg vet så altfor godt, man er pliktig til å diagnostisere innefor dette systemet. Men trenger folk dem for å få det bedre? Ifølge Caplan er svaret på dette nei. Tvert i mot bør vi være mye mer opptatt av de skadelige sidene ved diagnoser, men disse blir sjelden diskutert. Når kritiske røster fremhever problemene med diagnosesystemet er ofte svaret fra psykiaterne ”ja, systemet er ikke perfekt, men det er det beste vi har”. Og så kommer man aldri i gang med en skikkelig debatt om hva som kan være en alternativ måte å gjøre det på. Og det er den debatten jeg ønsker å bidra til her. (Jeg oppfordrer ikke til å unnlate å diagnostisere.)

Det har riktignok kommet flere kritiske røster etter diagnosen til Anders Behring Breivik , men faren for at disse stilner etter hvert er stor, og vi fortsetter som før. Jeg har aldri fra departements hold hørt noe som helst uttalelser om at det kanskje er på tide at man ser på dette systemet som får så store ringvirkninger innen psykiske helse. Media synes også motvillig til å gå inn i denne problematikken, noe Caplan fremhever i boken sin. Det er uendelig mange aspekter ved diagnosesystemet som burde vært problematisert og debattert, men da må de som sitter med makten både faglig og politisk tørre å ta debatten.

-Skal jeg bare si til spesialisten at jeg ikke synes noen av diagnosene passer da? sier Bjørnar til meg.

-Ja det synes jeg du skal gjøre, sier jeg. Og så legger vi på. Kanskje ikke så mye hjelp å få fra denne veilederen. Men ihvertfall litt stimulans til kritisk tenkning, om ikke annet.

Les også:

Anders Behring Breiviks diagnose

Vårt syke samfunn

Hvor ble det av den nye psykiatrien?