Nevrolingvistisk programmering (NLP) som ble utviklet på 70-tallet er basert på studier av hvordan flinke psykologer samhandler med sine klienter og der er det nettopp fokus på hvordan psykologen tilpasser seg hver enkelt klient både i språkbruken, valg av metaforer, kroppspråket og valg av framgangsmåter. Mens jeg studerte psykologi tok jeg et kveldskurs i NLP. Men på gruppa var det igjen klart at noen gjorde de riktige tingene automatisk og ved bevisstgjøring ble enda flinkere, mens andre bare ble kunstige i sine forsøk. Jeg tror kjernen ligger i å virkelig være interessert i å bli kjent med sin klient, å glemme seg selv og bare la seg rive med i dialogen, å la seg fascinere av det menneske man er sammen med. Da speiler man og lytter man og spør relevante spørsmål ikke som en teknikk men fordi man er helt og holdent tilstede. Og så når man har følt, forstått og undret seg sammen med klienten kan man komme fram til tilnærminger som er skreddersydd den enkelte.

Denne kommentaren er vel så mye til alle dine blogginnlegg, som til dette med superterapeuter. Jeg har lyst til å "heie" på deg, fordi du løfter frem, og setter ord på mange viktige og dels oversette temaer i psykiske helsevern! Jeg følger deg med stor iver og engasjement! Scott Millers arbeid med forskning på superterapeuter er interessant, og det er på høy tid man våger å utfordre normen om lojalitet internt blant fagfolk og ideen om at alle får lik behandling ved samme institusjon.

Det er så flott å lese om disse to som jeg får inntrykk av tenker kontekstuelt begge to. '
Nettverk er viktig om du er ung eller gammel. Om du opplever mobbing på skolen hver dag, er det jo flott om psykologen kan støtte ungdommen til å få løst opp i dette, samtaletimer er kanskje ikke nok da... På samme måte om du er gammel, alle venner er døde og en ikke klarer å få stelt huset og handlet selv lenger, da er det kanskje viktig om psykologen også ser at det å få på plass den praktiske støtten er vel så viktg som bare å snakke om den triste barndommen før krigen en gang...

Vi som samfunn må rope varsku overfor sykeliggjøringen og diagnostiseringen av livssmerte.Flott at det finnes "superterapeuter" som møter mennesker på en helhetlig måte!

Les flere og mer kritiske kommentarer på vår Facebook-profil.

http://www.facebook.com/Psykologforeningen?ref=sgm

Hilsen Per Halvorsen, nettredaktør psykologforeningen.no.

Birgit Valla sier at "Vi har brukt enorme summer og ressurser på å forske frem nye metoder som skal hjelpe folk med psykiske vansker. Men vi har aldri greid å påvise at metodevalg gjør en forskjell for terapiresultatet." Dette er en sannhet med modifikasjoner. Allerede Freud påpekte nødvendigheten av eksponering hvis folk skulle bli bedre av angsten. Vi kjenner også til at mange pasienter med PTSD og OCD ikke har fått den hjelpen de burde ha fått selv om de har gått hos "superterapeuter" i lang tid.
Terapeutkvalifikasjoner er svært viktig, systematiske tilbakemeldinger fra pasientene er avgjørende for god terapeututvikling, men i forhold til visse problemer/lidelser er det også avgjørende med riktig behandlingsmetodikk for å kunne gi ønsket hjelp.

Den supreste terapeuten er og blir Abram Hoffer. Ernæringsterapi sparket for alvor inn da jeg begynte på en megadose med Niacin. + en hel del andre høyst virksomme vitaminer, mineraler og aminosyrer.

Placebokunstneren av en psykiater fikk en fot bak og det har jeg aldri angret på.

Utrolig spennende artikkel. Inspirerende!

For å få til en "soul-to-soul flow" må man GENUINT søke å forstå. Er ikke viljen tilstede blir utgangspunktet svært vanskelig.

"Rephrase the content and reflect the feeling".

Da kan barrierer brytes ned og man kan berøre "hellig jord" gjennom å oppnå en dyp forbindelse med et annet menneske.

Når det er sagt har alle ulike utgangspunkt, terapeuter så vel som ledere og foreldre. Vår karakter er helt essensiell, også i en terapisetting. Vår karakter utstråler alltid noe, og fra den skaper vi tillit.

"What you are screams so loudly I cannot hear what you say" (Emerson)

Psykologrollen krever mye modenhet, intellektuelt som emosjonelt. Jeg betviler ikke at dette er tilfelle blant psykologistaben i vårt velutdannede samfunn. Men vi er alle forskjellige og ingen er like. Alles karakter er unik.

Mitt forslag blir følgende (om ikke dette allerede gjøres):
Samtlige psykologers karakter bør bygges ytterligere gjennom skreddersydd opplæring. Det finnes en konkret måte å gjøre dette på gjennom å reflektere rundt verdier og leve ut fra en personlig grunnlov som fungerer som en kjerne som aldri endres selv om omstendighetene gjør det. Det finnes således unverselle prinsipper man kan la seg inspirere av og visualiseringsmetoder man kan benytte for å avdekke ens unike misjon som terapeut.

Løsningen ligger da ikke i å si at noen er superterapeut mens andre er stinkyterapeut. Det er ikke hva man sier eller gjør, men hva man ER. Den underliggende teorien er at om man er ekte mot seg selv vil dette innfri til tillit. Og tillit er fundamentet i en enhver god relasjon.

Hold dine avtaler, avklar forventinger, tenk på de små ting, glem aldri din integritet, søk å genuint forstå individet, og kom med en ekte unnskyldning om man gjør en feil (hvilket alle gjør). Da gjør man innskudd på den emosjonelle bankkontoen.

"Instead of hacking at the leaves, we need to work at the roots"

Dette gjelder psykologer så vel som pasienter. Men kanskje dette gjøres allerede?