I det siste har jeg forundret meg over språket som brukes i henvendelser og epikriser som kommer fra psykisk helsevern for voksne. Og jeg får litt vondt i magen når jeg leser setninger som, ”Det vurderes at pasienten ikke er egnet for innsiktsorientert psykoterapi, og henvises derfor til støttesamtaler i kommunen” Og så er det denne bruken av ”pas.”. Tar det for lang tid å skrive pasienten? Og hvorfor bruker man ikke bare navnet til personen? Et annet sted leste jeg ”Pasientens tilstand synes tydelig stabilisert”. Blir ikke personen det gjelder veldig objektivisert av et slikt språk? Er dette egentlig gunstig når man tenker på hvilket felt vi jobber innenfor?

Min første veileder, nevropsykolog Bjørn Einar Bjørgo, lærte meg mye om å snakke og skrive et språk som vanlige folk forstår. Han sa jeg burde samle på gode bilder og forklaringer på psykologiske fenomen. Hvis barn kunne forstå hva jeg snakket om, så fungerte det sannsynligvis godt for voksne også. Bjørn Einar var også opptatt av at jeg skrev rapporter som andre folk forstod, og var lite opptatt av å slå rundt seg med fagterminologi og fremmedord. Dette har inspirert meg mye, og da jeg jobbet i spesialisthelsetjenesten fikk jeg tilbakemelding om at de som leste mine utredningsrapporter faktisk forstod hva jeg skrev, og satte pris på det.

Jeg tror vi som er fagpersoner skal være veldig bevisst bruken av det som kan kalles maktspråk. Dette handler om diagnoser, kartlegginger og vurderinger ved hjelp av vanskelige fagterminologi som eies av psykiatere og psykologer. En gang mottok jeg en skriftlig rapport fra spesialisthelsetjenesten som jeg fikk problemer med å meddele til personen det gjaldt, fordi jeg var redd den ville oppleves som krenkende og gjøre personen dårligere.

Da vi opprettet Familiehjelpa i Stange var vi opptatt av språket vi brukte, både innad i gruppa og ut mot befolkningen. Vi har vært så heldig å ha Trude Kjelgren fra Mental Helse Ungdom med i prosjektgruppa som stadig arresterte oss på ordbruk. Når vi slo om oss med flotte fagord for å beskrive våre tjenester, sa hun bare ”hva i all verden er det dere snakker om?? Det er ingen som forstår det der. Dere må snakke så folk forstår hva dere sier.” Så da gjorde vi det, og jobbet en god del med språket, mens Trude holdt oss i ørene når vi var på ville veier.

Når man skriver om pasienter, klienter eller brukere tror jeg man skal tenke på om det er greit for personen å lese det som skrives. Og så må man være bevisst på om det man skriver kan oppleves krenkende og om personen kan bli dårligere av å lese det.

Dessverre er jeg ikke sikker på om fagfolk er de beste til å vurdere nettopp dette. Innen psykisk helsevern er man veldig opptatt av at en spesialist skal kvalitetssikre og underskrive på rapporter og epikriser. Kanskje burde man hatt brukeransatte som kvalitetssikret innholdet slik at man var sikker på at personen den omhandlet ble ivaretatt på en god måte. Slik som vi hadde Trude til å veilede oss, burde man kanskje hatt dette fast på enheter for å utvikle et mer likeverdig språk mellom brukere og fagfolk. Til alles nytte.