Når jeg ser hvordan BUP'ene i hovedsak møter barn og ungdom i autismespekteret, er et annet, mer brennende, spørsmål; skal noen snakke med barna det gjelder utover det atferdskorrigerende/sosialtrenings-dominerende perspektivene de ellers møtes med i BUP?

Temaet er så viktig og aktuell, fint at du skriver om dette Birgit!

Vi voksne må ikke være redde for å snakke med barn om ting som vi selv føler det er vanskelige å snakke om. Til og med Supernytt på NRK hadde Alvdal-saken som tema her forrige uke. Vi kan ikke tie mer.

Flott at du skriver om dette viktige tema Birgit!

Du gårmed dette innlegg frem med et godt eksempel til oppfølgelse, nemlig at overgrep skal tales ihjel, ikke ties ihjel! og som en forlengelse - i alle private og offentlige rom.

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å takke deg for en utrolig spennende og kjærkommen blogg Birgit. Du er til større inspirasjon enn du aner :)

mvh

Lars-Ole

ps: jeg har kommet godt igang med KOR, og det ruler!

Hei Birgit og takk for at setter igang en viktig og nødvendig debatt/diskusjon.
Den pågående Alvdal saken har vel på en eller annen måte påvirket oss alle sammen og jeg har som mange andre hatt store problemer med å fordøye alt det grusomme som har kommet frem.
Mener uansett at denne saken har og vil ha stor betydning for "veien" videre i et tabu og stigmatiserende emne som enten vi vil eller ikke,angår oss alle sammen.
Syntes det er kjempeflott at du tar dette opp med sønnen din.Mange flere foreldre skulle ta ditt eksempel.Vi har alle et ansvar.
85% av alle overgrep mot barn,begås av mennesker i nære relasjoner,dvs Far,Mor,Onkel,Tante,Stefar,Stemor,en nabo eller venn av familien osv og her ligger hoved problematikken.
Tviler på at familie medlemmer som begår overgrep mot sine egne,tar den viktige praten med barna om hva som er lov og ikke lov for voksne å gjøre mot barn.
Når vi vet hvor lojale barn er så skal det ikke mye manipulering/trusler til for at de overgreps utsatte holder kjeft.Hvordan skal et barn utsatt for overgrep kunne fortelle,hvis Far,Mor,Tante eller Onkel er de aktuelle overgriperne???
Her har de ansvarlige myndigheter en kjempe oppgave foran seg.
Disse tabuene som sitter som spikret i den Norske folkesjela MÅ inn i pensum for ALLE som skal jobbe med barn,enten det være seg barnehager,skole,fritidsaktiviteter,leger,helsesøstere og mange flere.
Jeg var oppe på legesenteret og holdt ett innlegg om sexuelle overgrep hos legene her i bygda hvor jeg bor nå rett før jul og det var skremmende hvor lite de vet eller viste.(Jeg inviterte meg selv)
Her satt det Leger med høy kompetanse på all verden,men som måtte innrømme at sexuelle overgrep mot barn var et emne svært få av de kunne noe om.De hadde heller ikke lært noe,mens de tok sin utdannelse.
Flere av de som var der er Turnus kandidater,rett fra lege utdannelse og på vei ut i det Norske samfunn og selv flere av disse kunne fortelle om manglende pensum materiale i sin utdannelse.
Bygda jeg bor i har nesten 12 tusen innbyggere og for helsesøster så er sexuelle overgrep mot barn i bygda et fremmedord(kanskje ikke så rart med 20%stilling)
Dette er IKKE et særtilfelle for Søgne Kommune,men gjelder størsteparten av alle landets kommuner.
Mange kloke og gode krefter er nå i sving for å bedre situasjonen og det haster med å få dette ut i alle samfunnslag og ikke minst inn i pensum for å kunne tillære seg kunnskapen som på mange måter KAN være helt avgjørende for et overgreps offers liv.
Jeg ble selv i gjennom flere år i barndommen, utsatt for grove sexuelle overgrep og skulle ønske noen hadde fanget meg opp den gangen i stedenfor min historie hvor trusler og skam gjorde at jeg var 37 år gammel før jeg turte å fortelle.
Igjennom gruppa Gradert info og http://utsattmann.no/ så jobber menn utsatt for sexuelle overgrep i barndommen,hardt for å synliggjøre og prate åpent om tabuene.
Dette skal snakkes i hjel,ikke ties i hjel.,.,nok er nok.
Klem Jarle

Hei.
Takk for viktig innlegg. Det er likevel med dyp bekymring jeg leser at barn (og voksne som vil hjelpe dem) skal oppfordres til å fortelle om overgrep. For har vi virkelig et system som tar slike saker på alvor? Eller lever vi i et langt mer primitivt samfunn enn vi liker å tro, der slikt skyves -m unntak av noen få saker -under teppet ? Hvis det er slik at man som regel ikke blir trodd -av de instanser som skal beskytte barn (som barnevern og rettsvesen), hjelper det lite å oppfordre barn til å fortelle. 90%blir ikke trodd når de forteller om overgrep. Av retten. Forskning viser at langt de fleste snakker sant om slike forhold (m svært få unntak). I retten praktiserer de som om det var omvendt, dvs de praktiserer som om de fleste lyver om hva de er utsatt for. Sakkyndige psykologer bidrar i stor grad ril dette, pga trender i psykologifaget som sykeliggjør og mistenkeliggjør bekymrede foreldre,. Risikoen er svært stor (90%) for at et barn som forteller om overgrep, tvinges til daglig omsorg fra nettopp overgriper, ettter rettens behandling. Sannsynligheten er også stor for at den forelder som vil beskytte sitt barn mot overgrep, tvert om mister sitt barn -til den barnet forteller forgriper seg. En slik systemsvikt innebærer "catch 22" for alle barn som opplever overgrep fra en forelder, eller for foreldre som opplever at den andre forelder begår o ergrep mot felles barn. For mer dyptgående drøfelser av forskning og praksis i retten,barnevern og sakkyndige psykologer på dette området se januarutgaven av Advokatbladet i Advokatbladet.no (les Advokatbladet elektronisk) s.28.