Da jeg begynte på profesjonsstudiet i psykologi var jeg fremdeles redd for å ta ordet, selv om vi her var et ganske lite kull. Men så hadde vi et kurs som handlet om selvutvikling. Som en del av kurset skulle vi finne noe ved oss selv som vi ønsket å endre på. Vi skulle lage en plan for hvordan vi skulle få denne endringen til å skje, sammen med de ansvarlige psykologene for kurset. På denne måten kunne vi få en smak på hva det ville si å være i en endringsprosess. Jeg bestemte meg for at mitt endringsprosjekt skulle være å tørre å si mer på forelesninger.

Satte krav til meg selv

Så jeg gikk i gang med prosjektet. Og for å bli bedre på dette var det innlysende at jeg måtte begynne å øve meg på det som jeg syntes var skummelt. Altså eksponering. Jeg lagde et system der jeg skulle notere i en bok hver gang jeg sa noe høyt. Ett poeng for spørsmål, to for å ytre en mening. Og jeg satte krav til meg selv at det måtte skje minst en gang hver dag. Jeg meldte meg også som leder for fagutvalget på instituttet, og da måtte jeg av og til snakke til større forsamlinger, ja noen ganger hele grunnfagsbølingen. Det var god eksponering det.

Supersynsere

I dag synes jeg prosjektet mitt har vært ganske vellykket. Jeg holder foredrag for både store og små forsamlinger uten at jeg synes det er spesielt skummelt. Når jeg deltar på møter er jeg mer bevisst på ikke å fremstå som møteplager enn å tørre å rekke opp hånda. I dag har jeg i grunnen mange meninger som jeg ønsker å formidle, og er ikke lengre redd for å gjøre det.
Og derfor er jeg glad i bloggen min.

Og det som er ekstra morsomt med bloggen, er at det er mange som leser den. Men jeg tror ikke det skjer helt av seg selv. For et par uker siden leste jeg i A-magasinet om supersynserne. Disse som er medienes førstevalg for kjappe kommentarer og mener noe om alt mulig. Der kunne jeg lese følgende ”I en kompleks verden tyr vi journalister til kjente eksperter som med et par spissformulerte setninger skaper orden i ethvert kaos. Si stotrende ”på den ene side, på den andre side”, og hør oss kvele et gjesp mens vi ser utålmodig på klokken.”

I dagens samfunn der vi bombarderes med informasjon må man velge sine ord med omhu. Det du skal si bør være kort, presist, mest mulig spissformulert og greie å holde på leserens oppmerksomhet. Hvis ikke, har leseren klikket seg over på neste side før du i det hele tatt har kommet til poenget.

Trenger ikke doktorgrad

I min forrige bloggtekst om superterapeuter kunne jeg ha skrevet både 5 og 15 sider om metoder versus terapeuters betydning for behandlingsresultat. Jeg kunne vært påpasselig med å sikre meg at jeg fremstod som kompetent på temaet og forstå saken dyptgående fra absolutt alle sider.

Det første problemet med dette er at da måtte jeg hatt en betalt jobb som blogger. Det andre problemet er at det sannsynligvis ville være få som gadd å lese det. Derfor kommer jeg alltid til å skrive i overskrifter, samtidig som jeg bestreber meg på ikke å være for bastant (selv om jeg ikke alltid lykkes med det). Og jeg håper andre som leser også tar sjansen på å mene noe, selv om de ikke nødvendigvis har doktorgrad på temaet.

Tør ikke kommentere

Noen av psykologene som leser bloggen sier at de har lyst til å skrive inn kommentarer, men at de ikke helt tør i frykt for hva resten av standen vil tro om dem. Samtidig ser jeg at det er mange som tar sjansen, eksponerer seg, og skriver inn kommentarer. Og det er jeg veldig glad for, uansett om man er enige eller uenige i det jeg skriver.

Jeg trekker derfor frem noe jeg skrev i en av mine første bloggtekster om hvordan jeg takler kommunepsykologrollen. Nå oppfordrer jeg dere alle til å gjøre det samme når dere skal mene noe på nettet. Ta deg til rette, vær raus og litt teit .

Det har vi alle godt av.