Da jeg startet på profesjonsstudiet i Trondheim høsten 1999 kunne jeg endelig melde meg inn i Psykologforeningen. Og gleden var stor da jeg like over nyttår fikk mitt aller første Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

Ikke fordi jeg som student hadde tid til å lese noe særlig i det, men fordi dette bladet havnet i min postkasse som følge av mitt eksklusive medlemskap. I begynnelsen leste jeg alltid tidsskriftet bakfra. Altså stillingsannonsene. Det var spennende å se hvilke jobber jeg kunne få som ferdig utdannet psykolog. Stort lengre kom jeg ikke, da pensum kallet. Som nyutdannet leste jeg stadig tidsskriftet bakfra men kom nå videre til informasjon om nye medlemmer. Hvor hadde mine tidligere medstudenter fått jobb, og hvem satt fremdeles og svettet over hovedoppgaven. En og annen artikkel ble også lest om den var spesielt relevant for min aktuelle jobbsituasjon. Men så begynte noe å skje med tidsskriftet. Fra å være et traust tidsskrift i sort/hvitt fikk det en betydelig forfriskning. Med farger, flere bilder, intervjuer og annet småstoff vekket tidsskriftet stadig mer interesse.

Nå leser jeg tidsskriftet forfra. Med den nye layouten, innholdsfortegnelsen og lederen er det en fornøyelse å bla opp på første side. Redaktør Bjørnar Olsens leder gjør psykologien aktuell, tilgjengelig og spennende for alle som har den glede av å lese han. Jeg er imponert over hvordan tidsskriftet nå fremhever samfunnsaktuelle tema som viser hvordan psykologien er relevant langt utover terapirommet. Selv hadde jeg en høydare da jeg etter et utall revisjonsrunder fikk artikkelen min om brukermedvirkning på trykk våren 2010. Med påfølgende intervju og flere reportasjer om temaet ble jeg en frelst leser. Og når selveste presidenten i månedens nummer skriver om medvirkning og systematiske tilbakemeldinger , da blir jeg veldig fornøyd med hvor langt foreningen min har kommet med dette temaet.

Tidsskriftet jobber dessuten etter redaktørplakaten. Dette betyr at redaktøren skal dele psykologforeningens formålsbestemmelser, men innenfor denne rammen har han en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen. Han har full frihet til å forme tidsskriftets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av psykologforeningen. Er dette et gode? Jeg tror det, og når jeg spør redaktør Olsen svarer han ”Ja, dette har gjort at vi opplever større grad av frihet til å dekke saker journalistisk og kritisk, men også at vi føler et større ansvar for å bruke denne friheten. Kort sagt: Den hjelper oss til å være mer proffe og bevisste i våre redaksjonelle vurderinger”.

Tidsskriftet har utviklet seg til å formidle psykologikunnskap på en tilgjengelig måte som er relevant for mange. Dette ble tydelig da Klassekampen kjøpte aprilnummerets artikkel om diagnoser. Dessverre er tidsskriftet altfor utilgjengelig for folket. Å bestille enkeltutgaver er like dyrt som å kjøpe en liten bok, så hvem gjør vel det. Det eneste fornuftige nå er derfor å opprette søsterversjonen i popularisert form som kan kjøpes på Narvesen.

Jeg gleder meg!

PS. I mitt aller første tidsskrift som psykologstudent hadde Anders Skuterud en leder som het ”Psykologer i kommunene”. Tilfeldig?