Nå har det gått to dager, og én dag gjenstår av landsmøte. Og jeg har ventet. Saker har vært fremlagt, og den ene etter den andre psykologen har vært på talerstolen. Hvor er inspirasjonen?

Lovendringsforslag flikkes og spikkes på, budsjettet debatteres i lengre tid og andre underlige ting skjer fra talerstolen. Medlemskapsdebatten har vært behandlet, men er lagt død. Så hvor er de store temaene? Når skal vi begynne å snakke om det som virkelig betyr noe? Samfunnet, psykologien og de menneskene som vi er til for? Jeg har satt min lit til at når hovedsatsningsområdet kommer opp som tema, da kommer den store inspirasjonen til bloggen. Lavterskeltilbud til befolkningen, det er jo det jeg brenner for! Jaja, det blir en saklig gjennomgang av hva Psykologforeningen har oppnådd så langt (og det er ikke lite!), og hva som er utfordringer. Interessant for så vidt, men den store inspirasjonen uteblir.

Så jeg gir litt opp. Jeg tror ikke det blir noe blogginnlegg fra landsmøtet. Men med så mange psykologer samlet under samme tak, så må det da være noe som berører meg. Og jeg innser at inspirasjonen ikke kommer fra talerstolen. Den kommer fra alle de psykologene jeg snakker med i lunsjen, under pausene, sent på kvelden og under festmiddagen. Det er da vi snakker om de viktige temaene.

Jeg snakker med Geir i lunsjen. Han er kommunepsykolog, og forteller om hvordan han har slitt seg gjennom mange hundre sider med lovtekst for å komme frem til et høringssvar til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester , og grunnlaget for nasjonal helse- og omsorgsplan. Geir blir rett og slett ganske opphisset når han snakker om dette. Myndighetens må vise i praksis hvordan de vil satse på psykisk helse i kommunene, og det gjør de ikke i disse lovene. Forslagene er lagt ut til åpen høring og Geir sier at dette burde psykologer og alle andre si noen om!

I resepsjonen møter jeg Halldis. Vi er gamle venner som brenner for brukerperspektivet, og jeg blir glad for å se henne på landsmøtet. Hun har nettopp vært på en konferanse om tvang på Hamar. Hun forteller med entusiasme om de mange sterke brukerinnleggene som var der, og hvordan vi som psykologer virkelig burde begynne å bli synlige i denne debatten. Psykologer har hatt vedtakskompetanse om tvangsinnleggelse i flere år nå, men har dette forbedret feltet slik psykologene hadde visjoner om?

Og så havner jeg ved siden av Knut under festmiddagen. Knut er nevropsykolog og vi har mye å snakke om. Vi snakker om fedrekvote, den gode barndom, skole, kjønnsforskjeller blant gutter og jenter, og forekomsten av ADHD blant barn og unge. Nå kjenner jeg at jeg blir inspirert! Endelig snakker jeg med noen om noe som virkelig betyr noe! Om ordentlige saker, ting som er viktige for befolkningen, og som gjør samfunnet til et bedre sted å leve i.

Vi må kanskje snakke om alle disse små tingene, som bare er interessante oss psykologer imellom på landsmøtet. De store debattene skjer heldigvis hver dag ute på arbeidsplassen, på fagdager, på konferanser, i møte med brukere og samarbeidspartnere, og på alle de arenaer som jeg og mine psykologkolleger ferdes. På landsmøtet har vi vedtatt å fortsette med hovedsatsningsområdet; Psykologisk lavtekseltilbud til befolkningen, og det er jeg veldig glad for. La debatten fortsette der du er, som bruker, ungdom, mamma, tante, bestefar, psykisk helsearbeider eller psykolog. For det er ute i kommunene livet leves.