Det første jeg tenker når jeg leser dette er at det ser ut som det er kartleggingsproblemer innen hjelpeapparatet.

Å starte med å ha en jevnlig oppdatert oversiktsmanual på mulige årsaker til symptomatikk, en slags "sjekkliste", og da fra flere faggrener, kan være et godt hjelpeverktøy.
Det ene utelukker ikke det andre - flerfaktorelle årsakssammenhenger bør kartlegges jevnlig.

Christoffersaken viser nemlig at symptomatikk ikke er enkelt - flere av de mediepubliserte symptomene er nemlig forenelig med en del sykdommer som epilepsi, cøliaki, tarmproblematikk, reaksjoner på medisiner, vitaminmangler (eks vit D).
Det er også mangelfull kartlegging av psykososiale belastninger i form av mobbing, partnerskifte, skolesituasjonen, hjemsituasjon forøvrig. Hva er mønstre her, og hva er bokstankegangen ut i fra en fastsatt diagnose? Hvordan forvalter hjelpeapparatet den informasjonen de nedtegner? Er det synsing, inntrykk, eller er det objektive beskrivelser - om enn med ulike partes vinkling, - som noteres,avklares med pårørende - fastleger og andre, og som følger barnet videre?

Det er også påfallende at hjelpeapparatet fokuserer på at "de" må bli flinkere til å snakke sammen. De fleste barn har nære pårørende som bryr seg om - med kjærlighet og hele livet som perspektiv - og som i mange tilfeller er dypt fortvilte over symptomatikk og manglende forståelse- og støtteapparat. Å være den største eksperten på eget barn blir fort en floskel i et hjelpeapparat som ser på seg selv som ekspertene som skal vite - og utelukkende ha en rolle der det å formidle "vitenhet" til foreldrene er viktig, når vi alle vet at en ekspert ikke vet mer enn den informasjonen som tilfaller en, og det kunnskapsgrunnlaget informasjonen skal tolkes ut i fra. Hvilken "viten" samler hjelpeapparatet opp fra foreldre, og hvordan forvaltes denne?
Er det bedre å tenke hvordan skal "vi alle sammen" bli flinkere til å snakke sammen?

Bare noen tanker.

Dette er en viktig tekst - takk Birgit! Du får sagt ting som jeg har grunnet på lenge. Samhandling er kjempekrevende. Her har vi mye å lære! Jeg ser det som en utfordring til meg selv - om å våge å spørre mer, spørre flere, være mer aktiv, og mer lydhør. Høre fortellingene, historiene. Alltid innhenet samtykke til å snakke/samarbeide med barnehagen og andre. Og ALLTID - ta meg tid til å snakke med barnet og bli kjent. Både med - og uten foreldrene. Begge deler.

Takk for ambisjonen om at psykologer bør være ledere av mellomrommet! Her er et tomrom å fylle. Vi trenger en sektor-overgripende felles satsing i kommunen for å skape nye arbeidsmåter som gir bedre sammenheng. Et tilbud som har en fot i hver leir.

Kartleggingsskjemaer kan ikke erstatte samtalene. Skjemane må aldri bli vårt viktigste verktøy. Men de er nyttige for å sikre at vi ikke glemmer noe viktig. "Barn i Risiko" av Kvello med sine sjekklister og beskrivelser bør være obligatorisk lesing for alle!

Jeg griper fatt i det forrige kommentator avsluttet med, nemlig hvordan kan vi alle bli flinkere til å snakke sammen, og jeg vil tilføye anerkjenne hverandres kompetanse. Slik jeg leser historien om Christoffer var kanskje den største feilen at de såkalte ekspertene snakket sammen, men de snakket ikke med andre viktige personer i Christoffers nettverk. Mormor var bekymret for barnebarnet sitt i lang tid. Både hun og morfar så at noe var galt, men sannheten om hva som skjedde ovegikk det de kunne forestille seg. Assistenten på skolen kjente også gutten godt og så at han forandret seg. Men hvem bryr seg om å snakke med en mormor og en assistent? Her var det både psykolog og psykiater fra BUP. Da stoler vi mer på den kompetansen enn på 'lekfolk'. Jeg mener også at diagnosen ADHD 'skygget' for det som faktiske skjedde slik at blåmerker kunne forklares med urolig adferd og selvskading. Fagfolkene drog heller ikke hjem til gutten, men drev veiledning og medisinering fra kontorene sine. At et barn kan mishandles til døde i Norge, med et helt hjelpeapparat rundt seg er skremmende. Nå må vi snart lære oss hva samhandling faktisk betyr! Fagfolk må ut av kontorene sine og vi må lære oss å samarbeide nært med de som er nærpersoner til barna. Kanskje er det også på tide at diagnosenes betydning reduseres? De beskriver bare en ørliten del av et menneskes liv. Og i denne tragiske saken, - sovemedisiner og økt dose Ritalin kan ikke kurere mishandling!

Viktig og godt innspill som alltid Birgit.
Hos oss har vi diskutert lignende problemstillinger lenge og syns temaet er viktig og vanskelig. Vi opplever at vi samarbeider noenlunde godt hos oss. Iallfall er det mye kontakt mellom ulike instanser, men dette ser heller ikke ut til å være tilstrekkelig. Kvaliteten på samarbeidet er av like stor betydning. Her syns jeg tanken din om psykologene som ledere av "mellomrommet" er superspennende. Opplever at det ligner litt på tenkningen fra miljøterapien som jeg finner nyttig også utenfor institusjon. Mener Erik Larsen snakker om psykologkompetansen ift ledelse av den miljøterapeutiske organisasjonen. Han nevner blant lederoppgavene, det å få ulike fagpersoner som jobber sammen til å ha felles grunnforståelse og felles målsettinger så de kan trekke i samme retning. Herunder også det å passe på at vi bruker mesteparten av ressursene på primæroppgaven å hjelpe barnet (i vårt tilfelle) til å få jobbet med sin utvikling og endring og ikke for mye ressurser på sekundære oppgaver som møtevirksomhet, dokumentasjon, kartlegging, etc. Tror det ligger et stort potensiale i denne måten å tenke på også uten at det nødvendigvis heter miljøterapi. Vi har testet ut å bruke IP som styringsverktøy i lignende arbeid og ansvarsgruppen som evalueringsarena for fremdriften vår, men opplever det fortsatt som svært krevende. Det er vanskelig å lede i et område som ligger mellom og opp i mot mange instanser hvor vi ikke har mandat verken for det ene eller det andre. Larsen viser også til hvordan et barns samhandlingsvansker ofte slår inn i kretsen rundt barnet. Å ha metaperspektiv på hvilke krefter som fremmer eller hemmer endringsarbeidet er også en viktig, men vanskelig lederoppgave.

Vil også støtte tidligere kommentator på nytten av å bruke Øyvind Kvellos matriell. Jeg opplever at de barna det er størst behov for samarbeid rundt er nettopp barn som lever både med psykiske vansker og utfordrende omsorgsbetingelser og at det er her vi svikter aller mest. Tenker vi fortsatt skyver på ansvaret for denne gruppen til tross for at disse barna trenger oss alle.

Ikke glem at Christoffer hadde en far. Det første hjelpeapparatet skulle gjort, var å gi faren informasjon om diagnoser og skader, og la Christoffer få treffe faren.

Et fellestrekk ved de alvorligste volds- og overgrepssakene er at moren har kuttet barnets kontakt med far (og dermed også besteforeldrene, onkler og tanter), og har slik kunnet skjule mishandlingen.