Mitt første jobbintervju som psykolog hadde jeg ved Hagen behandlingsenhet, en BUP institusjon i Sykehuset Innlandet. Der spurte min da fremtidige leder meg ”Er du opptatt av å være flink?” Det hadde jeg ikke tenkt så mye på, men jeg svarte at jeg var opptatt av at de familiene jeg møtte skulle oppleve at det vi gjorde sammen faktisk hjalp dem. Og hvis det ikke gjorde det ville jeg prøve å gjøre ting annerledes og bedre.

Jeg fikk jobben og ble dermed del av en enhet der familienes evalueringer av behandlingen ble rettesnoren for hvordan vi arbeidet. Dette betydde at vi ofte måtte gå nye veier for å gi den beste hjelpen til den enkelte. Noen metoder måtte jeg kanskje bruke på nye arenaer i andre kontekster enn jeg hadde lært på studiet. Og ofte arbeidet vi på en måte jeg ikke hadde lært, men som sprang ut fra familiens ideer. På Hagen var dette lov, ja faktisk påkrevd, og miljøet rundt meg var støttende og oppmuntrende når jeg og familien gikk nye og uvante veier sammen. Noen ganger mislykkes vi, men dette ga oss mulighet til å tenke nytt, og se på andre og bedre fremgangsmåter.

I mars var Scott Miller på Hamar og lærte oss hvordan vi kan forbedre vår praksis innen psykisk helsefeltet, både hos den enkelte terapeut og i organisasjoner. Over hundre psykologer fra Hedmark og Oppland var samlet for å lære hvordan vi ved å få systematiske tilbakemeldinger (feedback) på arbeidet vårt, kan utvikle en praksis som gjør at vi forbedrer våre prestasjoner. Tilbakemeldinger etter dagen var strålende, men hvor lett vil det være for psykologene å innføre en slik praksis på sine respektive arbeidsplasser?

I artikkelen The Road to Mastery (hele artikkelen anbefales å lese!) er Scott Miller og Mark Hubble opptatte av å se på hva det er som gjør at terapeuter forbedrer seg og blir virkelig gode. En setning falt spesielt i smak hos meg ”..the most important building blocks of excellence are failure and the willingness to admit it.” Å mislykkes eller gjøre feil, når det ikke etterfølges av skam, kan gi økt motivasjon til å lære. Det viser seg at de mest effektive terapeutene forteller om flere feil og er mer selvkritisk til det de gjør. Faktisk vil det å gå inn for å være feilfri føre til dårligere resultater i tillegg til at man oppsøker færre utfordrende arbeidsoppgaver.

Men ingen vil innrømme en feil, hvis de tror den blir brukt mot dem eller de blir sett på som inkompetente. Å arbeide slik Miller lærte oss fungerer best når hele arbeidsplassen er opptatt av en slik tankegang. I Hagens støttende miljø er det nå psykolog Bjørnar som får lov til å utvikle seg. Og han går i veiledning hos den gamle Hagen-psykologen, nemlig meg. Det viktigste jeg og Hagen lærer Bjørnar er å være sikker usikker. Bjørnar utforsker stadig nye fremgangsmåter i møte med familiene. Han kan ikke på forhånd være sikker på at alt vil fungere. Men han samarbeider med familiene på en måte som gjør at de opplever trygghet, selv om Bjørnar ikke sitter med alle svarene på forhånd.

Så nei, jeg er lite opptatt av å være flink. Faktisk er det ved å være opptatt av det jeg gjør feil som gjør at jeg kan bli bedre. Og da må jeg ta noen sjanser, mislykkes, og prøve igjen.

"Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.”
Samuel Beckett.

God sommer!