En venninne kom fortvilet til meg for å få råd. Hun og sønnen hadde deltatt i et nasjonalt forskningsprosjekt der man skulle kartlegge barn for å undersøke tidlige tegn på utviklingsforstyrrelse. I studien undersøkte man mange barn, det var altså ikke slik at min venninnes sønn hadde vist noen spesielle tegn.

Hun og sønnen hadde brukt en hel dag hos forskerne, der gutten hadde blitt observert og studert, og ulike kartleggingsverktøy var benyttet. Etter endt oppdrag reiste de hjem, fornøyd med å ha bidratt til forskningen.

Utviklingsforstyrrelse?

En stund senere får hun en rapport i posten. Rapporten er en oppsummering av funnene i kartleggingen av barnet hennes. Her kan man lese at de har observert flere symptomer, som så beskrives i rapporten. Videre står det at det er viktig at gutten blir henvist både til PPT og BUP, og at man setter i gang arbeid med individuell plan.Rapporten kommer som et sjokk på min venninne.

Verken hun eller barnehagen har hatt noen bekymring for gutten. De såkalte symptomene ser de på som både en naturlig del av gutten, og det faktum at dagen hos forskerne var en veldig uvant situasjon for han.

”Hva skal jeg gjøre med dette?” spør min venninne meg. ”Eksperter sier at det er noe galt med barnet mitt, og at jeg må gå til videre undersøkelser”. Selv har jeg kjent familien lenge, og kjenner igjen noen av guttens mer spesielle egenskaper hos foreldrene. Men som min venninne sier: ”Betyr det at jeg også har en utviklingsforstyrrelse da??”

Mestrer, mestrer ikke

Mari Pettersvold og Solveig Østrem har skrevet boken ”Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet”, og kortversjonen av budskapet deres kan leses i en kronikk i Dagbladet . De retter et kritisk blikk på kartleggingsiveren man nå ser finne sted i norske barnehager og på helsestasjoner. Myndighetene bifaller dette fordi standardiserte verktøy og metoder ofte blir ensbetydende med kvalitet. I de godes tjeneste er motivet at man så tidlig som mulig skal identifisere de barna som trenger noe ekstra, for så å kunne sette inn riktig hjelp.

Problemet er at rammene for hva som er normalt er så trange at et hvilket som helst barn risikerer å bli definert som avviker. Kartleggingsverktøyene handler i hovedsak om hva barn presterer og om de gjør dette innen riktig alder.

Når fokuset blir på å kartlegge prestasjoner, blir ord som omsorg, kjærlighet, lek og barns medvirkning fort mindre viktig. Dette er begreper som ikke lar seg måle eller kartlegge, fordi det skjer hele tiden i de voksnes samspill med barna, og kan ikke strømlinjeformes gjennom bestemte metoder. De mest grunnleggende sidene ved barns utvikling, slik som god selvfølelse, omsorg for andre og opplevelse av egenverd kan fort kan komme i skyggen av jakten på hvem som fungerer innenfor normalen. Man teller det som kan telles, men ikke det som er viktig.

Riktig hjelp

Likevel vet vi at de barna som trenger ekstra hjelp og oppfølging bør få denne så tidlig som mulig. Mange av oss som jobber med barn og ungdom, har sett at barn har slitt altfor lenge før man har tatt tak i problemene. Men det er grunn til å gå noen ekstra runder og reflektere over hvordan vi best kan gi riktig hjelp til de som trenger det. Jeg undrer meg om problemet er at ansatte i barnehagen ikke oppdager barna, eller om de ikke vet hva de skal gjøre med det de ser.

Hvis det er sistnevnte er det viktig med lett tilgjengelige tjenester i kommunen som har lav terskel med lite byråkrati, som de kan ta kontakt med om de trenger råd og veiledning. Slike lavterskeltilbud med høy kompetanse på barns utvikling og trivsel, vil både kunne bidra til at barna får riktig hjelp, og samtidig styrke kompetansen til de ansatte i barnehagens.

Pettersvold og Østrems bok var en tankevekker for meg. Jeg håper den bidrar til refleksjon hos flere om hvordan vi i vår forebyggende iver, skal hjelpe de barna som trenger det på best mulig måte.