Behandling som hjelper mennesker til et bedre liv med seg selv og andre, slik brukerne selv opplever det. Men kvalitetsindikatorer som viser behandlingsresultat er foreløpig mangelvare innen psykiske helsefeltet. Jeg tror det er på tide at vi får nasjonale kvalitetsindikatorer som gir brukerne anledning til å være med på å evaluere kvaliteten på den tjenesten de mottar, og som gir dem makt til å evaluere hva som er god kvalitet når det gjelder sin egen behandling. Det er i dag utviklet ulike tilbakemeldingsverkstøy som ivaretar dette perspektivet.

La meg gi to eksempler der det har blitt brukt tilbakemeldingsverktøy, men kun sistnevnte har latt dette få følger for tilbudet:

Jeg hadde for en tid tilbake kontakt med en mann som hadde mottatt gruppebehandling ved et av landets psykiatriske sykehus. Han fortalte at han ved flere anledninger under behandlingens forløp hadde fylt ut et selvrapporteringsskjema på symptomer. Vi hadde bedt om journalen hans fra sykehuset fordi han ville at vi skulle se på resultatene sammen. Ved starten av gruppebehandlingen var det tydelig at han hadde mange symptomer, og dermed hadde det veldig dårlig. Midtveis i behandlingen foretok man en ny runde med skjemaet. Mannen skåret da likt som ved oppstart, altså hadde han ikke fått det noe bedre. Behandlingen fortsatte likevel på samme måte som før. Ved slutten av behandlingen fylte han ut på ny, med samme resultat. Han opplevde ikke at behandlingen hadde hjulpet, og dette så også terapeutene ved sykehuset. Hva ble han så tilbudt? En runde til med den samme behandlingen! Mannen sluttet etter et par timer, noe som resulterte i en setning om liten motivasjon for behandling i epikrisen.

Ole Christer Lund, kommunepsykolog i Ringsaker kommune, har startet et lavterskel gruppetilbud i sin kommune. Han bruker Klient- og resultatstyrt praksis (KOR), et tilbakemeldingsverktøy som er med på å sikre kvaliteten på tilbudet. Deltagerne fyller ut to skalaer ved hvert møte. En på starten der de rapporterer hvordan de har det. Og en på slutten der de rapporterer hvordan de har opplevd aktiviteten i gruppen. Hvis en deltager rapporterer lite tilfredshet med hvordan han eller hun opplever aktiviteten i gruppen, tar Ole Christer en telefon til vedkommende, og de finner sammen ut hvordan de kan gjøre gruppetilbudet nyttig for den enkelte. Ole Christer har altså en kvalitetssikring av tilbudet ved at han får tilbakemeldinger fra deltagerne om bedring, i tillegg til at de underveis blir hørt på hvordan de opplever tilbudet.

For at det skal bli meningsfullt for brukerne å komme med tilbakemeldinger, trenger vi imidlertid tjenester med kompetanse og fleksibilitet til å ta dem imot. Brukere av helsetjenestene må være trygge på at de møter kompetente behandlere og et godt organisert hjelpeapparat. Etter å ha jobbet i kommunen en stund, ser jeg et stort behov for høy og bred kompetanse innen psykisk helse. Psykologer er den gruppen som har lengst utdanning som i sin helhet er viet psykisk helse og psykologi. Slik jeg ser det må det være en selvfølge med psykologer der det bygges opp tilbud innen psykisk helse, og dette burde lovfestes. Psykologene må selvsagt jobbe i samarbeid med andre yrkesgrupper med videre- og etterutdanning innen psykisk helse, og andre yrkesgrupper innen helsefeltet. Innenfor psykisk helsefeltet er det ofte stort behov for tverrfaglighet, og gode systemer for samarbeid og samhandling må ligge til grunn.

Høy kompetanse i seg selv gir imidlertid ikke automatisk tjenester av høy kvalitet. Kravet om resultater slik brukerne vurderer det, må sees i sammenheng med kompetanse. Det bør også stilles krav til informasjon av tjenestene ut til brukerne. Her har man en lang vei å gå innenfor offentlig sektor. Som bruker vil det fremstå som nærmest umulig å vite hva slags tilbud man ville få gjennom den informasjon som er tilgjengelig på nettstedene der psykiske helsetjenester ytes i dag. Man bør se til private bedrifter der det ofte gis informasjon om hvem som jobber der, hvilke metoder de benytter, og hvilken erfaring behandlerne har. Brukere av offentlige psykisk helsetjenester burde få like god informasjon om tjenesten de skal motta, som de som kan betale for dem selv.

Det er behov for å tenke nytt innen psykisk helsefeltet, det er behov for et paradigmeskifte. ”Vi kan ikke løse problemer ved hjelp av samme type tenkning vi brukte da vi skapte dem” sa Einstein. La en ny type tenkning råde når psykiske helsetjenester skal etableres i kommunene.