En garvet sosionom skrev i en mail til meg: ”Vi var mange som så med store forventninger på psykologenes inntog i psykisk helsevern. Det var før vi skjønte den nye vinden og betydningen av å gå i hvit frakk”. Da de nye helselovene kom i 2001 fikk psykologene flere rettigheter og følgelig mer makt i psykisk helsevern. Intensjonen var at dette skulle komme brukerne til gode. Psykologene har lang utdanning i å forstå menneskets atferd, og hva som gjør at mennesker utvikler seg og handler som de gjør. En bredere forståelse enn hva det medisinske paradigmet inneholder. Kunne psykologene finne veien til den nye psykiatrien ? Min sosionomvenn har vært vitne til det motsatte. Og selv om det finnes enkeltstående tilfeller av endret praksis, har psykisk helsevern som system dessverre ikke endret seg stort, der den medisinske modell råder grunn.

Så hva skjer når psykologene nå skal innta kommunene? Vil det medisinske paradigmets maktberuselse lokke psykologene inn i en tenkning som både andre fagfolk og brukere ønsker å komme bort fra? Jeg tror heldigvis ikke det. Jeg har vært på kommunepsykologsamlinger og har mye kontakt med andre kommunepsykologer. Det jeg hører er et enstemmig engasjement for en bredere forståelse av psykisk helse i et samfunnsperspektiv, samtidig som man kan tenke terapi, behandling og også diagnose der dette er nyttig. Og dette henger sammen.

Ole Jacob Madsen, psykolog og filosof sier at i stedet for å satse på individuell terapi for å få folk friske, bør en heller vende blikket mot samfunnet der de blir syke. I min første bloggtekst skrev jeg om psykoterapiforsker Bruce Wampold, som har kommet frem til at kun 13 prosent av endring som skjer med mennesker som går i terapi, kan tilskrives selve terapien. Resten tilskrives egenskaper hos klienten eller faktorer utenfor terapirommet. Altså livet.

Eksempel: En ung kvinne møter meg på helsestasjonen. Hun har mottatt behandling i spesialisthelsetjenesten i lengre tid og forteller at hun er diagnostisert med alvorlig depresjon. Når hun forteller meg om livet sitt tenker jeg at det egentlig ikke er så rart at hun er deprimert. Og når vi utforsker hva hun tror skal til for at hun skal få det bedre i livet sitt, er ikke terapi det som nødvendigvis fremstår som løsningen. Det viktigste for henne er å være del av et felleskap, og at noen bryr seg om henne. Så da snakket vi om hvordan hun kunne oppnå det, og hva som kan bidra til det.

Det denne damen egentlig hadde hatt behov for, var at noen så henne allerede i barnehagen og på skolen, og ga henne en helt annen oppvekst enn den hun har hatt. Hvordan kan vi gi barna oppvekstvilkår som beskytter dem mot senere psykiske vansker? Med rapporten Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger ønsker Folkehelseinstituttet å sette fokus på tiltak som forebygger for psykiske lidelser, og at dette må skje i barnehagene, skolene, arbeidslivet og samfunnet forøvrig. Det er her innsatsen må settes inn, også fra kommunepsykologene.

Min erfaring er at psykologer i kommunene er allsidige, fleksible, samarbeidsvillige og tenker tverrfaglig. Vi benytter kunnskapene våre både i terapirommet, samtidig som vi har et blikk på forebyggende arbeid i et samfunnsperspektiv sammen med andre faggrupper. Når stillingene våre skal befestes økonomisk og organisasjonsmessig i fremtiden, håper jeg vi får lov til å fortsette med det!