Synes folk flest det er flaut å gå til psykolog? Jeg gjør en aldri så liten undersøkelse, og ringer noen av mine venninner som jeg vet har vært hos psykolog.

Anne er en person som tar rask tak i ting. Hvis noe ikke er bra, går hun ikke og venter, men gjør noe med det med en gang. ”Jeg følte meg privilegert som hadde råd til å kunne gå til en som hadde som oppgave å høre på meg snakke. Det var som massasje og det hjalp”. Hun syntes overhode ikke det var flaut, og har fortalt om det til mange. I jobben sin som advokat anbefaler hun ofte sine klienter om å gjøre deg samme når det er nødvendig. Men hun ser at mange synes det er vanskelig å ta skrittet, at dette kan være stigmatiserende. Terskelen kan synes høy. ”Men når de først har gjort det og har opplevd det som nyttig, er de veldig fornøyde og får det mye bedre fremover.”

Kari ventet lengre med å ta tak i sine vansker, og hadde også lengre kontakt med sin psykolog. Hun sier ”Nei, det var ikke akkurat flaut, men det er jo ikke det første du forteller folk. Man vet jo ikke hva folk tenker om deg når du sier at du har vært hos psykolog”. Hun tror også at hvis hun hadde vært yngre hadde det vært verre. Nå er det så mange i vennegjengen som har vært hos psykolog at ”det er mer regelen enn unntaket blant oss” sier hun med latter. ”Men jeg vet om flere mannlige bekjente som nok burde ha snakket med en psykolog for å forhindre både samlivsbrudd og sykemeldinger, men som ser på det som helt utelukket”.

Jeg spør om det hadde vært lurt å gjøre psykologen lettere tilgjengelig og ufarliggjøre det litt. ”Jeg jobber jo for eksempel på helsestasjonen.” sier jeg. ”Ja! Det tror jeg er veldig lurt. Så blir det som å gå til legen, da er ikke veien så lang. Selv for mannfolka”.

Det er nok en del stigmatisering rundt dette å gå til psykolog. Men jeg tror vi hadde vært tjent med å gjøre det mindre vanskelig og skummelt å søke hjelp for psykiske vansker. Da kunne man tatt tak i ting på et tidlig tidspunkt, og mange kunne greid seg med bare litt psykolog, i stedet for mye. En av våre store utfordringer er å gjøre psykisk helsehjelp tilgjengelig i kommunen. Men det er nok også en utfordring å gjøre hjelp for psykiske vansker like stuerent som hjelp til kroppslige problemer.

En venn sa til meg: ”Sinnet skal jo liksom være noe man har kontroll over, mens i kroppen kan det skje ting du ikke har kontroll over. Så mange tenker kanskje at det er et element av mislykkethet når man søker hjelp for sinnet”. Men sinnet gjør også ting med oss som vi ikke uten videre greier å kontrollere uten ekstra hjelp.

For å få det endelige svaret på dette med flauheten over å gå til psykolog spør jeg min mann. ”Flau og flau, nei ikke egentlig.” sier han, men han kan vel ikke si annet siden han er gift med en. Så legger han til ”Men jeg hadde gjort det med like stor velvilje som jeg går til legen.” (altså omtrent dagen før han ligger i grava). Hmm, noe handler om å være flau, og noe handler om å være mann og noe handler kanskje om noe helt annet.