Vet du at det skrives ut for mange piller eller synes du at det skrives ut for mange piller?

Interessant innlegg! En noe nærliggende tanke er også om man kan på forhånd vite hva pasienten vil ha mest nytte av, medisin eller terapi. Om man kan vise til pasienten at man har forskning som backer dette vil man også kunne motivere pasienten til å ta imot behandlingen.

Greg Siegle er opptatt av nettopp dette, klinisk psykolog. Han er spesielt interessert i å finne ut hvordan man predikere hvilke depressive pasienter som har nytte av psykoterapi ( i hans tilfelle kognitiv terapi) og hvem som dropper ut eller ikke har nytte.

Relatert til forskning på relasjon
Ofte vil man ha en kontrollgruppe og en eksperimental gruppe der man gir medisin til den ene og terapi til den andre. Sielge gjorde en enkel vri. I tillegg til at kontrollgruppen fikk medisin, fikk de sjekket symptomene sine - altså en samtale med lege - like ofte som terapigruppen. Forskjellen på de to gruppene var nå mindre enn det man tidligere har sett av kontrollgrupper og eksperiementellgruppe. Finner dessverre ikke den spesifikke artikkelen på google scholar, referer til ting Greg snakket om i en videoforelesning.
Men et søk på Greg Siegle på google scholar - gi mye interessant forskning på hvordan man kan se hvem av de depressive pasientene (40-60% ) som har god nytte av kognitiv terapi.

Om noen vil lese er dette et studie der medisiner og behandling sammenlignes
Cognitive therapy vs. medications for depression: Treatment outcomes and neural mechanisms
Robert J. DeRubeis, Greg J. Siegle, and Steven D. Hollon

TIl Sverre Hoem: Du kan vel si at det er noe jeg lurer på.

Et interessant og dristig innlegg. Spørsmålet er hvorfor det skulle være dristig å kritisere rådende trender innen medikamentforeskriving. Det sier noe om hvilken makt den rådende praksis og legestand har. Du spør hvorfor ingen andre profesjoner, heller ikke psykologer i nevneverdig grad tar opp dette.
Jeg tror det er frykt for å bli angrepet, og at det råder en kulturell antakelse om at "legen er den som vet best". Ingen kan eller tør stille spørsmål ved legens vurderinger eller kunnskaper. Begrensningen i legers kunnskaper og tilnærminger kommer sjelden til uttrykk i det offentlige rom. Men kanskje er vi kommet dit at psykologen vet like godt som legen, kanskje mer og dermed best? I den grad psykologien ikke blir for biologisert og medikalisert. til forveksling lik legekulturen, burde psykologstanden etter hvert være mange nok og sterke nok til å tørre å utfordre disse kulturelle antagelsene.

De sterke bindingene mellom legemiddelindustri og legestand med betalte reiser på kongresser i inn- og utland debatteres nesten ikke lenger. Dette er bare blitt en fast symbiose som antas å være en nødvendighet og til beste for oss alle (det godes hensikt med å befri folk fra sykdom og plager, hvem kan kritisere det?). Ja, det er fremskritt i biologi, kjemi og behandlingsformer ad. teknisk og biokjemisk art. Men omfanget av denne medikaliseringen og bivirkningene som riktignok ofte blir rullet opp etter hvert, debatteres lite og rokker ikke ved den sterke og mektige strøm som dette feltet utgjør. Det opprettholdes en konstant forventning om at nye medikamenter kan løse alle tidligere svakheter og bivirkninger. Troen på at skreddesydde medikamenter uten bivirkninger som er like rundt hjørnet er sterk.

Ang. medisinforeskriving innen psykisk helsevern: Til og med Helsetilsynet, og ikke minst Pasientombudet kritiserer mye av praksisen innen medikamenter i det psykiske helsevernet. Men det har overhodet ingen effekt på praksisen virker det som. Alt sklir av og legestanden praktiserer som før, med vekt på den enkelte leges foretrukne praksis som ingen tør å stille spørsmålstegn ved hvis den ikke blir helt uforsvarlig, og det skal svært mye til.

Innen legestanden virker det å være en internalisert grunnantakelse om at det skal og bør finnes (minst) et medikament for enhver diagnose. Det blir likhetstegn mellom medikament og behandling. Og legen har sikkert en forventning til seg selv om å drive behandling, og ut av dataskjermen kommer et knippe medikamentforslag. Trolig vil legen oppfatte det som lite tilrådelig å ikke foreskrive noe, så lenge det er stilt en diagnose og datamanualene forslår medikamenter. Mangel på medikament blir lik mangel på behandling. Og det ønsker legen neppe å ha på seg. Dette merkes ved at det er nesten umulig å gå ut av et legekontor uten en resept selv om man ikke har spurt om det. Det virker som legene er redde for å gjøre en kardinalfeil ved å ikke skrive ut noe. Det synesr som behandlingsmanualer i stadig større grad inneholder medikamenter, og at det pr.definisjon etter hvert ikke finnes en tilstand eller diagnose som ikke utløser anbefaling på et medikament eller flere. Slik virker dette systemet å fungere, og både leger og pasienter og andre blir fanget i medikamentfellen som er vanntettet i alle ander av en stor industri som klapper igjen over oss. Ingen tør å utfordre de som i kuturen anses å være de ypperste til å sitte på "svaret" og nøkkelen til sykdom og helse, og helbredelse fra sykdom. Mektige greier. Vi er alle redd for sykdom og død.
Og redde for å kritisere legestanden som vi tror sitter på nøkkelen. Kanskje er vi redde for å ikke få hjelp av legen den dagen vi trenger et medikamenter hvis vi kritiserer?

Det finnes edruelige og gode leger som ikke ser medikamenter som svaret på alt, men de må man lete godt etter og virker ikke å være flertallet. Et samarbeid med fastlegene hvor dette tas opp virker å være veldig spennende. Kanskje er det mulig å få legene i tale på dette, og kanskje er det flere som er villige til å se på egen praksis og metaanalysere den "systemfellen" de sitter i, og som er så internalisert og selvølgelig at de ikke stiller spørsmål ved det før andre gjør det. Og leger vet svært lite om psykologens arbeidsmåter og tenkning i utgangspunktet, og har kanskje mye skepsis og stereotype forestillinger om det.
En gang i vintert jeg var hos fastlegen til et av barna, spurte han hva en "psykologspesialist" er for noe (han så tittelen på en brosjyre jeg hadde med om en kollega). Jeg forklarte dette ved å vise til hans spesialisering innen almenmedisin og andre spesialiseringer i legeyrket, og han var fornøyd med svaret. Og dette var en yngre lege under 40. Så leger vet ikke alt, men er opplært til å tro det.