En pille mot alt som er ille

Pille på tunge. Foto: YAY Micro

Presenterer man et problem for fastlegen, finnes det gjerne piller som kan hjelpe. Eller gjør det? Forskningen på medikamenter for psykiske lidelser er vel ikke akkurat entydig, og de fleste er enige om er at relasjonen du har til den som skal hjelpe deg er viktigere enn alt annet.

Jeg visste jo at det skrives ut mye medisiner i dette landet, men når jeg nå jobber mer med voksnes psykiske problemer enn før, og ser det i praksis må jeg si at jeg er litt sjokkert. Det skrives ut piller for det meste. Relasjonen til den som skal hjelpe deg, er vel viktigere enn alt annet? Pasienter som fikk placebo (juksepiller) og hadde en god relasjon til sin lege, oppnådde større bedring enn pasienter som fikk ekte medisiner og hadde en dårligere relasjon.

For en tid siden fikk jeg en telefon fra en mor jeg hadde hatt kontakt med en stund. Hun ønsket at sønnen skulle slutte på medisiner fordi de begge syntes av bivirkningene ble for store. De ønsket hjelp til å finne andre metoder å takle problemene på. Men i tillegg til å få psykologisk hjelp fra meg, trengte hun også min støtte overfor fastlegen om at hun hadde tatt det riktige valget. Hun fortalte at da hun hadde fortalt fastlegen at hun ønsket at sønnen skulle slutte på medisiner, hadde han sagt at det trodde han var en veldig dårlig ide. Men da hadde moren svart ”Det er ikke det du tror på som er det viktige. Det er hva jeg og sønnen min tror på, som er viktig”.Moren hadde selvsagt hele psykoterapiforskningen i ryggen da hun sa dette, selv om hun ikke visste det selv.

De fleste jeg møter er ikke så tøffe. Noen slutter på medisiner uten å fortelle det til fastlegen, andre tar pliktoppfyllende pillene sine slik de er forskrevet selv om de ikke vil. Og selv om fastlegen vet at vedkommende får hjelp hos meg, så skriver de likevel ut medisiner. Ja, for sikkerhets skyld. Hvis psykologen svikter, kan man alltid stole på pillene. Jeg har nå oppfordret fastlegene i min kommune til et samarbeid om behandlingen, noe jeg håper å se frukter av ganske snart.

Men at det skrives ut så mange medisiner er bare det første som forundrer meg. Det som kanskje forundrer meg enda mer er at det synes ikke som om noen andre innen psykisk helsefeltet bryr seg. Eller, kanskje de bryr seg, men de sier hvertfall ingenting. Psykologer, kliniske sosionomer, psykiatriske sykepleiere, kliniske pedagoger osv, har alle opplæring i andre metoder for å hjelpe folk. Men er det skrevet ut medisiner, ja, da gjør man som legen sier. For dette med medisiner, det vet legene best, det legger vi oss ikke opp i. Det er nesten som en uskreven regel. I det siste har jeg hatt lyst til å kontakte noen av mine psykologkolleger innenfor voksenfeltet og si ”Hallo, dere må da lenge ha sett hvor mye medisiner som skrives ut! Synes dere det er greit? Hvorfor snakker ingen om dette?” Tør vi ikke?

Noen tar til ordet. Her om dagen kom en fra barneverntjenesten og ville drøfte en tanke med meg. Litt forsiktig fortalte hun at hun og hennes kolleger reagerte på foreskrivingen av ganske tunge medisiner til flere barn de hadde kontakt med. Barn de selv mente hadde ganske gode grunner til å ha problemer, og trengte alt annet enn medisiner for å få det bedre. Men legen vet jo best. Eller? Nå som de har fått spisskompetanse på psykisk helse i kommunen (altså meg), har de heldigvis noen å drøfte slike tanker med, sånn at vi kan samarbeide med legene for å gi barna mer riktig hjelp fremover.
Jeg håper flere tar til ordet. All denne medisinbruken er neppe bra. Det handler selvsagt også om å ha tilgang på andre alternativer for hjelp. Hvis fastlegen må velge mellom piller eller ingenting, ja da er jo valget opplagt. Men noen ganger bør man kanskje lete litt bedre etter alternativet, det kan være så mangt.

Så når mine brukere spør meg om råd om medisinbruk, så sier jeg at de burde gjøre det de selv har tro på. For noen innebærer dette medisiner, for andre ikke. Uansett er det de valgene vi gjør selv her i livet, som best vil hjelpe oss med å oppnå det vi ønsker. I så måte har piller meget begrenset effekt.

Kommentarer

En pille mot alt som er ille

Vet du at det skrives ut for mange piller eller synes du at det skrives ut for mange piller?

En pille mot alt som er ille

Interessant innlegg! En noe nærliggende tanke er også om man kan på forhånd vite hva pasienten vil ha mest nytte av, medisin eller terapi. Om man kan vise til pasienten at man har forskning som backer dette vil man også kunne motivere pasienten til å ta imot behandlingen.

Greg Siegle er opptatt av nettopp dette, klinisk psykolog. Han er spesielt interessert i å finne ut hvordan man predikere hvilke depressive pasienter som har nytte av psykoterapi ( i hans tilfelle kognitiv terapi) og hvem som dropper ut eller ikke har nytte.

Relatert til forskning på relasjon
Ofte vil man ha en kontrollgruppe og en eksperimental gruppe der man gir medisin til den ene og terapi til den andre. Sielge gjorde en enkel vri. I tillegg til at kontrollgruppen fikk medisin, fikk de sjekket symptomene sine - altså en samtale med lege - like ofte som terapigruppen. Forskjellen på de to gruppene var nå mindre enn det man tidligere har sett av kontrollgrupper og eksperiementellgruppe. Finner dessverre ikke den spesifikke artikkelen på google scholar, referer til ting Greg snakket om i en videoforelesning.
Men et søk på Greg Siegle på google scholar - gi mye interessant forskning på hvordan man kan se hvem av de depressive pasientene (40-60% ) som har god nytte av kognitiv terapi.

Om noen vil lese er dette et studie der medisiner og behandling sammenlignes
Cognitive therapy vs. medications for depression: Treatment outcomes and neural mechanisms
Robert J. DeRubeis, Greg J. Siegle, and Steven D. Hollon

En pille mot alt som er ille

TIl Sverre Hoem: Du kan vel si at det er noe jeg lurer på.

En pille mot alt som er ille

Et interessant og dristig innlegg. Spørsmålet er hvorfor det skulle være dristig å kritisere rådende trender innen medikamentforeskriving. Det sier noe om hvilken makt den rådende praksis og legestand har. Du spør hvorfor ingen andre profesjoner, heller ikke psykologer i nevneverdig grad tar opp dette.
Jeg tror det er frykt for å bli angrepet, og at det råder en kulturell antakelse om at "legen er den som vet best". Ingen kan eller tør stille spørsmål ved legens vurderinger eller kunnskaper. Begrensningen i legers kunnskaper og tilnærminger kommer sjelden til uttrykk i det offentlige rom. Men kanskje er vi kommet dit at psykologen vet like godt som legen, kanskje mer og dermed best? I den grad psykologien ikke blir for biologisert og medikalisert. til forveksling lik legekulturen, burde psykologstanden etter hvert være mange nok og sterke nok til å tørre å utfordre disse kulturelle antagelsene.

De sterke bindingene mellom legemiddelindustri og legestand med betalte reiser på kongresser i inn- og utland debatteres nesten ikke lenger. Dette er bare blitt en fast symbiose som antas å være en nødvendighet og til beste for oss alle (det godes hensikt med å befri folk fra sykdom og plager, hvem kan kritisere det?). Ja, det er fremskritt i biologi, kjemi og behandlingsformer ad. teknisk og biokjemisk art. Men omfanget av denne medikaliseringen og bivirkningene som riktignok ofte blir rullet opp etter hvert, debatteres lite og rokker ikke ved den sterke og mektige strøm som dette feltet utgjør. Det opprettholdes en konstant forventning om at nye medikamenter kan løse alle tidligere svakheter og bivirkninger. Troen på at skreddesydde medikamenter uten bivirkninger som er like rundt hjørnet er sterk.

Ang. medisinforeskriving innen psykisk helsevern: Til og med Helsetilsynet, og ikke minst Pasientombudet kritiserer mye av praksisen innen medikamenter i det psykiske helsevernet. Men det har overhodet ingen effekt på praksisen virker det som. Alt sklir av og legestanden praktiserer som før, med vekt på den enkelte leges foretrukne praksis som ingen tør å stille spørsmålstegn ved hvis den ikke blir helt uforsvarlig, og det skal svært mye til.

Innen legestanden virker det å være en internalisert grunnantakelse om at det skal og bør finnes (minst) et medikament for enhver diagnose. Det blir likhetstegn mellom medikament og behandling. Og legen har sikkert en forventning til seg selv om å drive behandling, og ut av dataskjermen kommer et knippe medikamentforslag. Trolig vil legen oppfatte det som lite tilrådelig å ikke foreskrive noe, så lenge det er stilt en diagnose og datamanualene forslår medikamenter. Mangel på medikament blir lik mangel på behandling. Og det ønsker legen neppe å ha på seg. Dette merkes ved at det er nesten umulig å gå ut av et legekontor uten en resept selv om man ikke har spurt om det. Det virker som legene er redde for å gjøre en kardinalfeil ved å ikke skrive ut noe. Det synesr som behandlingsmanualer i stadig større grad inneholder medikamenter, og at det pr.definisjon etter hvert ikke finnes en tilstand eller diagnose som ikke utløser anbefaling på et medikament eller flere. Slik virker dette systemet å fungere, og både leger og pasienter og andre blir fanget i medikamentfellen som er vanntettet i alle ander av en stor industri som klapper igjen over oss. Ingen tør å utfordre de som i kuturen anses å være de ypperste til å sitte på "svaret" og nøkkelen til sykdom og helse, og helbredelse fra sykdom. Mektige greier. Vi er alle redd for sykdom og død.
Og redde for å kritisere legestanden som vi tror sitter på nøkkelen. Kanskje er vi redde for å ikke få hjelp av legen den dagen vi trenger et medikamenter hvis vi kritiserer?

Det finnes edruelige og gode leger som ikke ser medikamenter som svaret på alt, men de må man lete godt etter og virker ikke å være flertallet. Et samarbeid med fastlegene hvor dette tas opp virker å være veldig spennende. Kanskje er det mulig å få legene i tale på dette, og kanskje er det flere som er villige til å se på egen praksis og metaanalysere den "systemfellen" de sitter i, og som er så internalisert og selvølgelig at de ikke stiller spørsmål ved det før andre gjør det. Og leger vet svært lite om psykologens arbeidsmåter og tenkning i utgangspunktet, og har kanskje mye skepsis og stereotype forestillinger om det.
En gang i vintert jeg var hos fastlegen til et av barna, spurte han hva en "psykologspesialist" er for noe (han så tittelen på en brosjyre jeg hadde med om en kollega). Jeg forklarte dette ved å vise til hans spesialisering innen almenmedisin og andre spesialiseringer i legeyrket, og han var fornøyd med svaret. Og dette var en yngre lege under 40. Så leger vet ikke alt, men er opplært til å tro det.

Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.