31. mai 2011
Presenterer man et problem for fastlegen, finnes det gjerne piller som kan hjelpe. Eller gjør det? Forskningen på medikamenter for psykiske lidelser er vel ikke akkurat entydig, og de fleste er enige om er at relasjonen du har til den som skal hjelpe deg er viktigere enn alt annet.
Jeg visste jo at det skrives ut mye medisiner i dette landet, men når jeg nå jobber mer med voksnes psykiske problemer enn før, og ser det i praksis må jeg si at jeg er litt sjokkert. Det skrives ut piller for det meste. Relasjonen til den som skal hjelpe deg, er vel viktigere enn alt annet? Pasienter som fikk placebo (juksepiller) og hadde en god relasjon til sin lege, oppnådde større bedring enn pasienter som fikk ekte medisiner og hadde en dårligere relasjon.
For en tid siden fikk jeg en telefon fra en mor jeg hadde hatt kontakt med en stund. Hun ønsket at sønnen skulle slutte på medisiner fordi de begge syntes av bivirkningene ble for store. De ønsket hjelp til å finne andre metoder å takle problemene på. Men i tillegg til å få psykologisk hjelp fra meg, trengte hun også min støtte overfor fastlegen om at hun hadde tatt det riktige valget. Hun fortalte at da hun hadde fortalt fastlegen at hun ønsket at sønnen skulle slutte på medisiner, hadde han sagt at det trodde han var en veldig dårlig ide. Men da hadde moren svart ”Det er ikke det du tror på som er det viktige. Det er hva jeg og sønnen min tror på, som er viktig”.Moren hadde selvsagt hele psykoterapiforskningen i ryggen da hun sa dette, selv om hun ikke visste det selv.
De fleste jeg møter er ikke så tøffe. Noen slutter på medisiner uten å fortelle det til fastlegen, andre tar pliktoppfyllende pillene sine slik de er forskrevet selv om de ikke vil. Og selv om fastlegen vet at vedkommende får hjelp hos meg, så skriver de likevel ut medisiner. Ja, for sikkerhets skyld. Hvis psykologen svikter, kan man alltid stole på pillene. Jeg har nå oppfordret fastlegene i min kommune til et samarbeid om behandlingen, noe jeg håper å se frukter av ganske snart.
Men at det skrives ut så mange medisiner er bare det første som forundrer meg. Det som kanskje forundrer meg enda mer er at det synes ikke som om noen andre innen psykisk helsefeltet bryr seg. Eller, kanskje de bryr seg, men de sier hvertfall ingenting. Psykologer, kliniske sosionomer, psykiatriske sykepleiere, kliniske pedagoger osv, har alle opplæring i andre metoder for å hjelpe folk. Men er det skrevet ut medisiner, ja, da gjør man som legen sier. For dette med medisiner, det vet legene best, det legger vi oss ikke opp i. Det er nesten som en uskreven regel. I det siste har jeg hatt lyst til å kontakte noen av mine psykologkolleger innenfor voksenfeltet og si ”Hallo, dere må da lenge ha sett hvor mye medisiner som skrives ut! Synes dere det er greit? Hvorfor snakker ingen om dette?” Tør vi ikke?
Noen tar til ordet. Her om dagen kom en fra barneverntjenesten og ville drøfte en tanke med meg. Litt forsiktig fortalte hun at hun og hennes kolleger reagerte på foreskrivingen av ganske tunge medisiner til flere barn de hadde kontakt med. Barn de selv mente hadde ganske gode grunner til å ha problemer, og trengte alt annet enn medisiner for å få det bedre. Men legen vet jo best. Eller? Nå som de har fått spisskompetanse på psykisk helse i kommunen (altså meg), har de heldigvis noen å drøfte slike tanker med, sånn at vi kan samarbeide med legene for å gi barna mer riktig hjelp fremover.
Jeg håper flere tar til ordet. All denne medisinbruken er neppe bra. Det handler selvsagt også om å ha tilgang på andre alternativer for hjelp. Hvis fastlegen må velge mellom piller eller ingenting, ja da er jo valget opplagt. Men noen ganger bør man kanskje lete litt bedre etter alternativet, det kan være så mangt.
Så når mine brukere spør meg om råd om medisinbruk, så sier jeg at de burde gjøre det de selv har tro på. For noen innebærer dette medisiner, for andre ikke. Uansett er det de valgene vi gjør selv her i livet, som best vil hjelpe oss med å oppnå det vi ønsker. I så måte har piller meget begrenset effekt.
Omid V. Ebrahimi gir oss svar om psykisk helse under pandemien og bruker forskerblikket når han møter pasienter på klinikken.
Parforholdet kan være en viktig drivkraft i bedringsprosesser ved spiseforstyrrelser, fremgår det av marsutgaven av Psykologtidsskriftet.
«Komplisert sorg» er blitt en del av WHO´s diagnosemanual. I augustutgaven av Psykologtidsskriftet vender Atle Dyregrov tommelen opp, men mener barn og unge som sørger ikke blir godt nok ivaretatt.
Redaksjonen i tidsskriftet Psykologi klinker i juniutgaven til med temanummer om psykoanalysens plass i et moderne helsevesen.
Ni av ti kommuner mener psykologene hjelper dem å nå viktige helsepolitiske mål.
Regjeringen vi ha flere psykologer i kommunene. Nå kan du søke tilskudd til rekruttering.
Emneord: behandling , brukere , forskning , førstelinjen
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.
Kommentarer
En pille mot alt som er ille
01. juni 2011 18:37:39
Sverre Hoem
En pille mot alt som er ille
04. juni 2011 10:44:56
Aksel student
En pille mot alt som er ille
06. juni 2011 22:30:15
Birgit Valla
En pille mot alt som er ille
07. juni 2011 23:32:22
BB