Jeg har nå jobbet i Stange kommune i snart to og et halvt år. Stillingen min ble opprettet på opptrappingsplanmidler, så jeg er så heldig å ha fast jobb. De siste to årene har vært fantastisk lærerike. Sammen med kollegaer i kommunen har vi bygget opp en tjeneste for barn og unge der terskelen er lav og kvaliteten er høy.

Tilgjengelighet

Vi har fulgt alle anbefalinger fra sentrale myndigheter. Brukermedvirkning har vært fokus nummer en, tjenesten har høy tverrfaglighet og vi ser barna og de voksne i familien i sammenheng med hverandre, og resten av livet de lever. Tjenestene skal være lett tilgjengelige og innbyggerne skal få rask hjelp når de har behov for det.

Dette høres vel og bra ut. Problemet er at tilbudet bare gjelder frem til man er 6 år eller er gravid. For å kunne utvide det til å gjelde hele aldersgruppen barn og unge trenger vi to psykologer til. For å greie å opprettholde den gode kvaliteten vi nå har, kan vi ikke smøre ressursene tynt utover.

Entusiasme og engasjement

Det vi har bygd opp de siste årene i Stange, er ikke spesielt for oss. Tvert i mot er det ganske typisk for kommuner som har ansatt psykologer. Jeg har blitt kjent med flere av disse gjennom de regionale og nasjonale nettverksamlingene som arrangeres av psykologforeningen. Psykologene som møtes preges av stor entusiasme og engasjement for å lage tjenester som er i tråd med befolkningens behov og ønsker. Samarbeid med andre faggrupper verdsettes, der vi alle gjør hverandre gode.
Den andre psykologstillingen i Stange ble opprettet etter søknad om stimuleringsmidler fra staten.

Psykologer i kommunen er en satsning fra regjerningens side. Det har blitt satt av flere millioner på statsbudsjettet til disse stimuleringsmidlene som ble gitt kommunene over tre år. Men jeg nå ser jeg altså med bekymring på fortsettelsen.

Vi er klare

I Stange er vi klare. Vi har modellen og rammene på plass, men trenger tre psykologstillinger for at tjenesten skal få god nok kvalitet i henhold til det nye lovverket. Vi hadde håpet å ha alle tre på plass til høsten. Vi står i fare for bare å ha en.

Det haster med en varig statlig medfinansiering av psykologer i kommunene. Det tar tid å bli kjent og finne sin rolle i kommunen. Og det tar tid å bygge opp tjenester. Mange psykologer har gjort nettopp det. Jeg er meget bekymret for at det arbeidet som er gjort kan vise seg å bli penger ut av vinduet.

Å risikere å miste de psykologene som nå er i gang er rett og slett svært dårlig økonomi. I lys av samhandlingsreformen burde man tvert imot å ta vare på de kommunene som er godt i rute med det psykiske helsearbeidet, og sikre at psykologene der kan fortsette det viktige arbeidet som er begynt.