Jeg har av og til lurt på hva det er som gjør at jeg i mitt yrkesliv har blitt så engasjert i temaet brukermedvirkning og troen på menneskers egenverd. Da jeg i høst skulle forberede et foredrag om barn og unges medvirkning som forutsetning for vekst og ansvarlig deltagelse i samfunnet, ble jeg utfordret til å ha med noe historie. Litt tilfeldig begynte jeg med å lese ”Ungene våre” fra 1948 av Åse Gruda Skard, og stort lengre kom jeg ikke i mitt historiedykk. Fordi da forstod jeg hvor mitt engasjement kom fra. Åse Gruda Skard var barnepsykolog, politiker og fagformidler, og hennes hovedbudskap handlet om barnets likeverdige deltagelse i familielivet.

Hun var også min mors veileder, da min mor tok psykologutdanning i Oslo på 60-tallet. Den nye versjonen av ”Ungene våre” har et etterord av døtrene til Åse Gruda Skard der de forteller om sin egen oppdragelse. Det går opp for meg at Åse Gruda Skard må ha vært et stort forbilde for min mor, for slik var jo også min egen oppdragelse.

Åse Gruda Skard var opptatt av oppdragelse i et samfunnsperspektiv. Hun mente at oppdragelsen ikke bare var hver enkelt families sak, men skulle ivareta viktige verdier i samfunnet. Hun fremhevet at barn og voksne er like mye verdt og oppdragelsen skulle gjenspeile dette. Familien var et samfunn i miniatyr, og barnas oppvekstvilkår kunne ikke overlates til foreldrenes forgodtbefinnende. Hun så det derfor som viktig å få foreldrene i tale. Åse Gruda Skards holdninger var preget av krigen og seieren for demokratiet. Hun mente at for å sikre at ikke fremtidens generasjoner igjen kunne komme til å slutte opp om totalitære ideologier, lå svaret i oppdragelsen av barna.

Når barn ble møtt med forståelse og respekt, ble de trygge og lykkelige. Slike barn ville ikke dyrke autoritære ledere, og heller ikke ha behov for selvhevdelse gjennom brutal maktutøvelse. Hun oppfordret voksne til å oppdra ungene til et demokratisk sinnelag gjennom å fremme selvstendighet, deltagelse og utfoldelse.

I høst har jeg også reist rundt i barnehager og snakket på foreldremøter om barneoppdragelse. Jeg starter da med å fortelle dem om hvilket flott syn vi har på barn i Norge som likeverdige oss voksne. Så viser jeg et bilde av en liten jente på skuldrene til sin far med en rose høyt hevet over et hav av andre roser. Bildet er fra sommerens mange rosetog etter tragedien på Utøya og i Oslo. Hva er det som gjør at vi i Norge reagerer på slike grusomheter med rosetog og samhold. Våre reaksjoner står i skarp kontrast til opptøyene i England mindre enn en måned etterpå. Jeg vet ikke om noen har forsket på betydningen av barneoppdragelse for hvilke verdier og styresett man får i et land, men sommerens hendelser og mitt møte med Åse Gruda Skards tekster har fått meg til å tenke mer på dette enn før. Man vet at kulturen påvirker barneoppdragelsen, men er det mulig å snu dette på hodet, og begynne med hvordan vi ser på barna og barndommen og dermed påvirke verdiene vi bygger samfunnet på, slik Åse Gruda Skard foreslo.

Å være foreldre er vår aller viktigste oppgave, sier jeg til barnehageforeldrene. Ved å behandle barn med respekt, lærer de også selvrespekt og vil igjen å vise andre respekt. Får dere til det, har dere fått til det aller mest grunnleggende for en god oppvekst. Jeg håper landets kommunepsykologer tar opp arven etter Åse Gruda Skard og snakker med foreldre om viktigheten av oppdragelsen og hvordan de kan få til dette på en god måte.