Vonde opplevelser kan være som sår. Noen går over av seg selv uten at man trenger å gjøre så mye med dem. Andre er så dype og blir så betente at man må ha profesjonell hjelp for å rense dem.

Selv om vi kommer til å være preget av det som har skjedd i lang tid fremover, merker jeg at hverdagen også er her. Noen vil trenge psykologhjelp etter hvert, men mange vil også greie seg fint.

Å mislykkes eller gjøre feil, når det ikke etterfølges av skam, kan gi økt motivasjon til å lære. De mest effektive terapeutene forteller om flere feil og er mer selvkritisk til det de gjør. Å gå inn for å være feilfri fører til dårligere resultater i tillegg til at man oppsøker færre utfordrende arbeidsoppgaver.

Presenterer man et problem for fastlegen, finnes det gjerne piller som kan hjelpe. Eller gjør det? Forskningen på medikamenter for psykiske lidelser er vel ikke akkurat entydig, og de fleste er enige om er at relasjonen du har til den som skal hjelpe deg er viktigere enn alt annet.

Som kommunepsykolog er jeg fremdeles terapeutpsykolog og opplever både små og store magiske øyeblikk sammen med de som kommer til meg for hjelp i terapirommet. Men min identitet som psykolog handler også om mye mer, og jeg er glad for at jeg kom til kommunen og oppdaget det.

Jeg har begynt å lese Tidsskrift for Norsk Psykologforening forfra. Med den nye layouten, innholdsfortegnelsen og lederen er det en fornøyelse å bla opp på første side. Det eneste fornuftige nå er derfor å opprette en popularisert søsterversjon som kan kjøpes på Narvesen.

Hjemme hos oss elsker vi barnehagen vår. Og Astrid, min datter på 4 år, elsker Laila. Laila er assistent på Astrids avdeling og har vært favoritt voksenperson fra dag én. Jeg er overbevist om at det er fordi Laila er god på barnemedvirkning.

Bør vi sette psykisk helse på skolens timeplan, like naturlig som matte, norsk og engelsk? Ikke bare som programmer som innføres i perioder, når økonomien tilsier det og så lenge man er inne i en satsningsperiode eller som prosjektarbeid?

Den amerikanske diagnosemanualen er under revisjon, og diskusjonen er i gang om ´komplisert sorg´ skal inkluderes som sykdom. Tiden inne for å spørre seg selv om vår egen profesjon risikerer å befeste sykdomsparadigmets sterke posisjon på områder der det ikke hører hjemme.

Er svaret på manglende samhandling mer spesialisering og standardisering? Neppe, for det vil trolig føre til at avstanden øker mellom den som trenger hjelp og den som skal hjelpe. I stedet må vi satse mer på tjenesteutvikling i nært samarbeid med dem som skal bruke tjenestene.