I snart åtte år har jeg systematisk innhentet tilbakemeldinger fra hver eneste person jeg har møtt i terapi om hva som har vært virksomt for dem, og hvordan de har opplevd møtet med meg. Jeg har jobbet i spesialisthelsetjeneste og kommune, med barn og voksne, og med mye forskjellig problematikk. Så noen erfaringer har jeg gjort meg.

Jeg prøver å forstå menn. Men jeg treffer mest damer i terapi, siden jeg jobber med gravide og barn fra 0-6 år. Noen ganger treffer jeg også fedrene, men mest mødrene. Og da blir det jo en del prat om mennene. Og parforholdet.

Her om dagen fikk jeg en telefon fra en mor som jeg har hatt kontakt med en god stund. Forut for telefonsamtalen var jeg fornøyd med at ting gikk bra for henne, og jeg tenkte at hun snart ikke hadde behov for hjelp fra meg mer. Men så ringer hun meg altså ”Birgit, nå er det tull med NAV igjen”.

Det er ikke en måte å sørge på, alle må finne sin måte og sitt tempo. Det er derfor viktig for oss å huske at de berørte kan ha nokså ulike reaksjoner til ulike tider, og at dette er helt naturlig. Respekter den sørgende, tilby hjelp, men ikke ta over. Og husk å bry deg over tid.

De mest grunnleggende ved barns utvikling, slik som god selvfølelse, omsorg for andre og opplevelse av egenverd kan fort kan komme i skyggen av jakten på hvem som fungerer innenfor normalen. Man teller det som kan telles, men ikke det som er viktig. Min venninnes erfaringer med sønnens deltakelse i et forskningsprosjekt, illustrerer problematikken.

Jeg er bekymret. Stimuleringsmidlene til psykologstillinger i kommunene tar snart slutt, og ingen varig finansieringsordning er i sikte. De psykologene som gikk i gang med høyt engasjement står i fare for ikke å få fortsette fordi kommunene ikke greier å ta regningen selv. Noen kommuner har allerede måttet avvikle psykologstillinger av økonomiske grunner.

Da jeg var student var jeg ganske redd for å mene noe. Jeg rakk sjelden opp hånda på forelesninger. Jeg fryktet at det jeg sa, skulle være dumt, eller at jeg ikke skulle ordlegge meg godt nok. Men så la jeg en plan...

Vi har brukt enorme summer og ressurser på å forske frem nye metoder som skal hjelpe folk med psykiske vansker. Men vi har aldri greid å påvise at metodevalg gjør en forskjell for terapiresultatet. Terapeuten har større betydning, noen er simpelthen supergode. To av dem introduserer jeg her.

Min yngste datter Lise på 2 ½ år er for tiden veldig opptatt av å fortelle dem hun liker at hun liker dem, og øser av seg kjærlighetserklæringer titt og ofte. Her om dagen fortalte hun meg at hun liker alle medlemmene av familien vår, og ramset opp samtlige.

Ring, ring. Det er Bjørnar, som går i veiledning hos meg.
- Du Birgit, jeg skal sette diagnose på en gutt jeg har hatt kontakt med, men jeg finner ikke ut hva som passer. Og så skal jeg ha møte med psykologspesialisten på poliklinikken i morgen, og nå prøver jeg å være litt godt forberedt.
- Javel, hva handler problematikken om da? spør jeg.