Arbeidsgiver må sikre at ansatte bruker kvalitetssikrede verktøy for å ivareta pasientsikkerhet. 

Tester og kartleggingsverktøy er viktige verktøy for psykologer og annet helsepersonell i utredning og behandling av pasienter. 90% av norske psykologer bruker tester, og 68 % bruker tester flere ganger i måneden (Vaskinn, Egeland, Nielsen & Høstmælingen, 2010). Selv om 96% av psykologene er opptatt av at testene er kvalitetssikret med tanke på opphavsrett, normering, validitet og reliabilitet (Vaskinn et al., 2010), er det allikevel en utstrakt bruk av tester og kartleggingsverktøy i norsk helsevesen som ikke er kvalitetssikret.

Norsk psykologforening har vedtatt «Internasjonale retningslinjer for bruk av tester» som standarder for norske psykologers testbruk. Av denne fremgår det at man skal «unngå bruk av tester som har inadekvat eller uklar støtte i teknisk dokumentasjon» (International Test Commission, 1999, s. 16, pkt 2.2.3). Ved oversettelse av tester og kartleggingsverktøy er det sentralt at dette gjøres på en måte som sikrer at den oversatte versjonen gir valide skårer. En rekke grep må gjøres ved slike oversettelser. Blant annet må man kunne dokumentere at språket brukt i instruksene og spørsmålene/oppgavene er tilpasset de kulturer og språkgrupper som testen skal brukes i og at validiteten er dokumentert for målgruppene (International Test Commission, 2005). Uten dokumentasjon på at dette er gjort har man ingen kunnskap utover klinikerens skjønnsmessige vurderinger av validitet.

Oversettelse og tilpasning av tester til norsk er dessverre ofte mangelfull. Kunnskapssenteret vurderer gjennom prosjektet psyktest (www.psyktest.no) dokumentasjon av en rekke tester og kartleggingsverktøy som er i utstrakt bruk i Norge. Et eksempel fra denne forskningen viser at de norske versjonene av M.I.N.I. og M.I.N.I. pluss ikke har tilstrekkelig dokumentasjon for å vurdere validitet (Kunnskapssenteret, 2011a, 2011b). Likevel er disse instrumentene i utstrakt bruk (Vaskinn & Egeland, 2012). Et annet eksempel er det strukturerte diagnostiske intervjuet SCID-II. Også denne er i utstrakt bruk i helsevesenet (Vaskinn & Egeland, 2012), og det blir omtalt som gullstandarden for utredning av personlighetsforstyrrelser (Olssøn, 2011). Den norske versjonen av SCID-II er en oversettelse som hverken er godkjent eller kvalitetssikret av rettighetshaver, og rettighetshaver har forsøkt å få stoppet bruken av denne versjonen i Norge (Stoute, 2015). Imidlertid er bruken institusjonalisert i norsk helsevesen og bl.a. i nasjonale faglige retningslinjer for ROP-lidelser anbefales verktøyet brukt (Helsedirektoratet, 2012, s. 57).

Når tester og kartleggingsverktøy oversettes og brukes med mangelfull dokumentasjon er dette risikofylt av flere grunner. Man vet ikke hvorvidt oversettelsen gir skårer med samme psykometriske egenskaper som originalversjonen. Dette er en sentral forutsetning for å tolke resultatene riktig. Når ulike oversettelser brukes uten godkjenning fra rettighetshaver har man heller ingen instans som har kontroll på de ulike versjonene. Enkelte fagmiljøer kan gjøre små eller store endringer med det resultat at flere versjoner blir tatt i bruk uten at man kan vurdere validiteten. Man bryter også lovgivning om opphavsrettigheter.

Ikke-lisensierte oversettelser av tester og kartleggingsverktøy kan ha blitt utført i forbindelse med forskning uten at oversettelsen er godkjent for klinisk bruk. Ofte er oversettelsene gjort med de beste intensjoner om å bedre diagnostikk og funksjonskartlegging, men når slike mangelfullt
kvalitetssikrede metoder etter hvert blir standard i klinikken, vil de i seg selv representerer en risiko for feilvurderinger.

Å oversette og tilpasse verktøy til norske forhold er en kostbar og omstendelig prosess. Helsedirektoratet har tidligere uttalt at de ikke har ressurser til å tilpasse test- og kartleggingsverktøy til minoritetsbefolkninger (Helsedirektoratet, 31. august 2011). Her snakker vi imidlertid om verktøy hvis bruk er institusjonalisert i norsk helsevesen, men hvor validiteten ikke er dokumentert.

Konklusjon

Det må være et myndighetsansvar å sette nødvendige prosesser i gang for å sikre helsevesenet tilgang på kvalitetssikrede verktøy. Arbeidsgiver må sikre at ansatte bruker kvalitetssikrede verktøy for å ivareta pasientsikkerhet. Det påligger også den enkelte psykolog/helsepersonell et etisk og juridisk ansvar å sikre seg at de verktøyene man bruker i utredning og behandling av pasienter er kvalitetssikret slik at de gir valid informasjon.

Referanser

• Helsedirektoratet. (31. august 2011). Utfordringer knyttet til testbruk overfor personer med minoritetsbakgrunn (Brev ref. 11/5440). Oslo: Helsedirektoratet.
• Helsedirektoratet. (2012). Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig rus- og psykisk lidelse - ROP lidelser. Helsedirektoratet.
• International Test Commission. (1999). Internasjonale retningslinjer for bruk av tester. Graz: International Test Commission.
• International Test Commission. (2005). International Guidelines on Test Adaptation. Hentet 3.februar 2015 fra http://www.intestcom.org/upload/sitefiles/40.pdf
• Kunnskapssenteret. (2011a). Mini Internasjonalt Nevropsykiatrisk Intervju (utvidet utgave), versjon 5.0.0. Hentet 3. februar 2015 fra http://www.psyktest.no/935/m.i.n.i-plus
• Kunnskapssenteret. (2011b). Mini Internasjonalt Nevropsykiatrisk Intervju, versjon 6.0.0/5.0.0. Hentet 3. februar 2015 fra http://www.psyktest.no/954/m.i.n.i
• Olssøn, I. (2011). Screening for personlighetsforstyrrelse? Tidskrift for den norske legeforening, 131(21), 2103.
• Stoute, C. (2015, 3. februar). Personlig kommunikasjon.
• Vaskinn, A. & Egeland, J. (2012). Testbruksundersøkelsen: En oversikt over tester brukt av norskepsykologer. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 49(7), 658-665.
• Vaskinn, A., Egeland, J., Nielsen, G. H. & Høstmælingen, A. (2010). Norske psykologers bruk av tester. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 47(11), 1010–1016.