Helsepersonellovens § 21 sier: Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.

 Taushetsplikten i vitnerollen ivaretaes også i tvistelovens § 22-5 som sier:
Retten kan ikke ta imot bevis fra prester i statskirken, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, meklere i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling. Det samme gjelder underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer.

Tilsvarende bestemmelse finnes også i straffeprosessloven § 119.

 Dette betyr at det i utgangspunktet er et forbud for retten om å motta
taushetsbelagt informasjon. Retten skal avvise slik informasjon selv om vitnet er villig til å bryte taushetsplikten.

For at psykologen skal kunne gi taushetsbelagte opplysninger som vitne, må den som har krav på taushet ha fritatt psykologen fra taushetsplikten gjennom et informert samtykke. Informert samtykke innebærer at pasienten er gjort kjent med hva opphevingen av taushetsplikten faktisk innebærer, og hvilke konsekvenser dette kan få.

For at samtykket skal være gyldig, forutsettes det også at pasienten har fått informasjon om hvilke opplysninger som bes fritatt fra taushetsplikten og hvordan opplysningene skal anvendes. Psykologen kan bare gi informasjon om den som aktivt har fritatt psykologen fra taushetsplikten. Har psykologen opplysninger om andre, må også disse gi samtykke til fritak fra taushetsplikten (for eksempel søsken, en av foreldrene, osv.).

Dette er regulert i helsepersonelloven §§ 21 og 22. En psykologs oppgave som vitne er å gi relevant informasjon og belyse de faktiske sidene av en sak. Som vitne begrenser de faglige vurderingene seg til de man har gjort av pasienten i fortid. Dette i motsetning til sakkyndigrollen der hovedanliggende ofte er å si noe om fremtidige utvikling, vurdering av konkrete bevis eller forhold i saken som krever psykologfaglige kunnskaper. Mer om sakkyndigrollen ved en senere anledning.

 En psykolog i vitnerollen skal belyse saken med nøkterne beskrivelser av
 faktiske hendelser og med gjengivelse av eventuelle vurderinger psykologen
tidligere har gjort av pasienten.

 Selv om psykologen er innkalt som vitne og ikke sakkyndig, forventes det
 også noen ganger at generelle spørsmål blir besvart, ut fra psykologens
 erfaring som terapeut og sakkyndig innenfor fagområdet. I slike situasjoner er
det viktig ikke å la seg friste til å komme med diagnostiske eller andre vurderinger enn det man har faglig grunnlag for.

Psykologen vil som regel være innkalt som vitne i kraft av å være terapeut. Psykologen vil derfor vanligvis vitne om temaer som har vært oppe i behandlingen, f eks utvikling i terapien. Det er begrenset hvilke andre ting man bør uttale seg om. Det vil normalt ikke være grunnlag for å uttale seg om f eks bevisvurdering og troverdighetsvurdering, selv om noen av aktørene i retten kan forsøke å stille spørsmål om dette. Som vitne bør man derfor være nøye med, både på forhånd og/eller i vitnemålet, å presisere at man innehar rollen som terapeut og ikke som sakkyndig.

Merk at for både sakkyndigrollen og vitnerollen gjelder rettskravene om forsvarlighet (helsepersonelloven § 4).